Journalism

Med hagle i Hakkebakkeskogen

Dagens Naringsliv Morgen - 09.05.2011 - Side: 3


Man kan ikke forstå norsk utenrikspolitikk uten å ha lest Hakkebakkeskogen. Boka er, som de som har lest Torbjørn Egners forord vet, en betenkning om internasjonal politikk. Jeg siterer:

"Hakkebakkeskogen er en diktet liten verden som på mange måter kan minne om vår egen store verden... I Hakkebakkeskogen finnes liksom hos oss i den store verden en lengsel etter fred og trygghet og respekt for hverandre. Lille Morten Skogmus sier det slik: "Vi kunne ha det godt her i skogen hvis alle var venner og de store lot de små være i fred. Så kunne de store hjelpe de små, og de små hjelpe de store, for det er mye vi små kan, som de store ikke kan".

Dette kunne (noe omskrevet) like godt stått på vaskeseddelen til boken som er det intellektuelle rammeverket for den norske 'engasjementspolitikken', Jan Egelands 'Impotent superpower, potent small state'. Og det er slik Norge liker å se seg selv. En liten Morten Skogmus som ønsker å gjøre verden til et bedre sted. Morten synes det er ille at dyr spiser hverandre. Omtrent slik norske utenrikspolitikere vrir seg i hendene over at det finnes krig i verden. Og løsningen hans - å overbevise kjøtteterne om å bli vegetarianerne - er ikke spesielt realistisk. Men det er da heller ikke den norske fredspolitikken. Der er det engasjementet som teller, ikke resultatene.

I tillegg til fred har norsk utenrikspolitikk i de siste to tiår dreid seg om bistand. Norge er et av verdens største giverland. Med pengene kom norske målsetninger på kjøpet. Vi eksporterer norske kjønnsrollemønstre, samfunnsmodeller, miljømål - til og med norsk kosthold. Disse målsetningene endres hele tiden, men en overordnet tanke er at fattige land skal hjelpes til å bli mer som Norge.

Fordi vi tar våre egne gode intensjoner for gitt, har vi ikke spurt oss selv om det er rimelig, dette at norske politikere griper inn i samfunnsutviklingen i land de ikke representerer.

Engasjementspolitikken ble verdensberømt (i Norge) som motsatsen til den neokonservatisme som preget USAs utenrikspolitikk under George Bush den Yngre. Som en NRK-journalist oppsummerte det: "Mens Norge leverer medisiner, leverer USA missiler". Dette stemte bare delvis. Bush var en stor tilhenger av bistand. Så stor at Obama har sett seg nødt til å stramme inn pengebruken.

Og Norge leverer missiler. I Afghanistan. Selv om ett regjeringsparti insisterer på at de norske troppene er i et annet Afghanistan enn de amerikanske.

Vi arbeider oss mot det samme poenget fra en annen vinkel: Det første du trenger å vite om neokonservative, er at de ikke er konservative. De er idealister. Det er heller ikke noe nytt ved tankeretningen. USA har med ujevne mellomrom opplevd presidenter som har fått det for seg at de skal gjøre verden til et bedre sted - med våpenmakt og pengegaver.

For la en ting være klart. Penger er ikke 'myk makt'. Gjennom å styre hvor penger ender opp, formes et lands økonomi - og derigjennom innbyggernes liv. Bistand er en kilde til politisk makt for lokale eliter. Det at Norge ikke vedkjenner seg denne problemstillingen vil ikke si at den opphører å eksistere.

Så lenge Norge fokuserte på bistand og USA på regimeendring, var parallellene i vår utenrikspolitiske innfallsmåte ikke mer enn nettopp dette, paralleller. Det har endret seg med Libya-krigen. Norges deltagelse i Irak og Afghanistan var et resultat av våre allianseforpliktelser, ikke av en tro på at vold er dialog med andre midler.

Libya er annerledes. Her leder Norge an. I Libya har Norge vært ett av et fåtall land som faktisk flyr bombetokter. Som Espen Bart Eide med karakteristisk ydmykhet sier det "Norge bomber mest og best". I likhet med Irak-krigen springer Libya-krigen ut at vi fortolker et flyforbud til å bety regimeendring. I 2003 konkluderte Bart Eide at en slik tolkning var urimlig og at intervensjonen således var ulovlig. Men da var han forsker.

Argumentene for å bombe Libya får vår motstand mot å angripe Irak til å virke fornuftsstridig. Hvis Norge av 2011 traff Norge av 2003, ville førstnevnte synes at sistnevnte var ei pyse. Og sistnevnte ville trolig anklaget det nye Norge for krigsforbrytelser. Forsøket på å drepe Gaddafi gjennom å bombe hans hjem, var et moralsk lavmål. Vi gjorde det vel vitende om at dette er et klart brudd på internasjonal lov. Det var vel noe av grunnen til at USA og Storbritannia outsourcet drittarbeidet til Norge og Danmark.

Attentatforsøket blir ikke bedre av at vi later som om vi er ute etter legitime militære mål. Utenfor Stortinget er det få som fester lit til forklaringen om at Gaddafi hadde en tanks i garasjen og at vi bomma og traff stua. To ganger.

Gaddafi er et annet kasus enn bin Laden. Dette er ikke bare fordi det finnes en internasjonal sedvane for stater å drepe terrorister, mens det finnes en tilsvarende sedvane for ikke å myrde statsledere. Vi ønsker ikke å skape presedens for at det er greit å drepe hverandres ledere i en konflikt.

Norsk utenrikspolitikk har beveget seg langt på kort tid. Den norske engasjementspolitikken deler neokonservatismens antagelse om at andre kan, vil, bør og skal bli mer som oss. Begge tankeretningene springer ut av hva som i norsk akademia kalles "internasjonalisme". Denne tanken om at verden skal forbedres på dugnad av dem som føler seg kallet. Det innebærer også en vilje til å gripe inn når vestlige verdier er truet.

Før gjorde Norge dette med sjekkheftediplomati og dialog. Uvisst av hvilken grunn har Norge endret verdier. Vi fått nok av å prøve å overtale reven om å kutte ut kjøtt. Lille Morten Skogmus har kjøpt seg hagle. Skudd gir gjenlyd i Hakkebakkeskogen.

Asle Toje, utenrikspolitisk forsker og kommentator