Journalism

Attentatets logikk

Klassekampen, 11.06.2011

Forfatter: Asle Toje,

Attentat som krigshandling har en lang forhistorie, men moderne nasjonalstater har avstått fra å bruke dette virkemidlet i konflikter. Tilbakeholdenheten stammer fra staters ønske om å bevare visse moralske minstestandarder. Man frykter det kaos og destabiliserende virkning som vil følge av at politiske ledere blir legitime mål i konflikter. Norske og danske jagerfly har rammet hjem der Gaddafi antas å oppholde seg. Hvis Libya svarer med samme mynt mot Norge så vil vi med sikkerhet vil oppleve dette som en forbrytelse, ikke en krigshandling.

General H. Norman Schwarzkopf sa, da det ble foreslått å myrde Saddam Hussein under Golfkrigen i 1991: «Det er ikke slik vi kjemper. Vi går ikke etter individer». Daværende forsvarsminister Dick Cheney sparket den gang sjefen for flyvåpenet for å ha foreslått å gjøre Saddam til et militært mål. I Storbritannia, i forrige måned, nektet general David Richards å etterkomme statsminister Camerons ønske om å behandle Gaddafi som et «legitimt mål».

Sigrid Redse Johansen og Camilla Guldahl ved Forsvarets stabsskole mener Norge ikke er bundet av samme moralske standarder som våre allierte. De argumenterer tvert imot for at Libyas leder Muammar al-Gaddafi er et legitimt militært mål fordi han antas å inngå i en militær kommandokjede (Klassekampen 3. juni). Så hvorfor er våre allierte så påholdne når det komme til å myrde statsledere i en væpnet konflikt? Dette spørsmålet er mer komplisert enn hva mine kolleger synes å være klar over.

Utviklingen av holdninger og praksis vedrørende attentat har endret seg over tid. Mens attentat var et vanlig utenrikspolitisk redskap for noen hundre år tilbake, har en kombinasjon av interesser og normative prinsipper avfødt en sterk norm mot attentat på utenlandske ledere, selv i krigstid. Over 400 år har den vokst seg så sterk at den har blitt en sedvane. Det er noe siviliserte land ganske enkelt ikke gjør. Det står ikke noe om attentater i FN-pakten, men hvis vi ser på den såkalte «Eichmann-episoden» konkluderte Sikkerhetsrådet at universell jurisdiksjon ikke tillater å bryte en annen stats suverenitet for å bortføre eller drepe en påstått «hostes humanitære generis» (fiende av menneskeheten).

Skulle Norge igjen ta på seg rollen som Natos skarpretter vil vi ha to måter å begrunne drapet på. Den ene er å se dette som en politioperasjon og at drapet er å sammenlikne med en politimann som skyter en mistenkt som nekter å overgi seg. Problemet her er at intervensjonen i Libya handler om å opprettholde internasjonale lover, og at det derfor ikke er gagnlig å nekte anklagede en rettergang. Gaddafi hører hjemme på anklagebenken i Haag, hvor Norge interessant nok var pådriver for at det ikke skal være dødsstraff for den slags forbrytelser som han er anklaget for.

Den andre måten Norge kan legitimere et attentat er å vise til FN-paktens Artikkel 51 som legitimerer selvforsvar. Intervensjonen er på en finurlig måte knyttet til denne artikkelen, selv om folk flest kan ha vondt for å forstå hvorfor Norge bomber et land i Afrika i selvforsvar. Hvis vi skal myrde Gaddafi som krigshandling kommer vi i konflikt med humanitær lov som beskytter retten til liv. Staten som utfører drapet må også forholde seg til «Caroline Incidert» som bebuder at bruk av makt må være «nødvendig», må den overholde krav til «forholdsmessighet», og det må minimere sivile tap.

I dette har vi alt kommet til kort. Danske fly drepte, som kjent, tre barn da de bombet et sivilt hjem hvor man antok Gaddafi befant seg. Det er også vanskelig å se hvordan informasjon om Gaddafis gjøren og laden kan innhentes uten å komme på kant med Genèvekonvensjonenes og (Haag-traktatens) forbud mot å drepe ved hjelp av svikefulle (perfidious) metoder.

Guldahl og Johansen navigerer etter andre stjerner enn undertegnede. Stjerner som Ann-Marie Slaughter hevder at «politiske attentater kan være en mer human tilnærming til å løse konflikter enn konvensjonell krigføring». Eller Obamas spesialutsending Samantha Power, som krediteres med å ha overbevist presidenten om at unntaksbestemmelsen om militær inngripen for å stanse folkemord også kan brukes i land hvor folkemord ikke har funnet sted, som i Libya.

De er sikre på at skoen aldri vil sitte på den andre foten. Reglene gjelder for andre, ikke oss selv. Hvis FN-resolusjon 1973 «ekskluderer en utenlandsk okkupasjonsstyrke i noen form på noen del av libysk territorium», så sender koalisjonen leiesoldater. Hvis internasjonal sedvane sier det ikke er lov å drepe andre lands ledere, så later vi som om vi er ute etter kommandosentraler når vi bomber sivile hjem. En leder som vi ikke ønsker å sammenlikne oss med, satte ord på denne farlige sinnsstemningen: «For oss er alt tillatt, for vi er de første til å heve sverdet ikke å undertrykke mennesker og redusere dem til slaveri, men å frigjøre menneskeheten fra sine lenker».

Selv setter jeg min lit til en internasjonal sedvane som springer ut av den gylne regel: «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem» (Matteus, 7:12). Jeg er urolig over at vi bryter kloke prinsipper som har tjent oss vel og som har gjort verden til et bedre sted. Og at vi bryter dem for å virkeliggjøre halvtenkte tanker om «humanitære intervensjoner», som de med mer fantasi vil se at svinger døren åpen for en ny æra for krig mellom stater: at «humanitær intervensjon» legitimerer angrepskrig. Dette er kontraproduktivt for et land som Norge, et land som ikke lengre har noe territorialforsvar og som derfor mer enn andre er avhengige av de normene som vi nå undergraver i Libya