Journalism

Pa tide med hjernevask

Morgenbladet, 24. juni 2011

Kriminologidebatten

Kriminolog Nicolay B. Johansen er søt. Han synes å ha kommet helt til post.doc. uten å få med seg forhistorien til sitt fagfelt, kriminologien. Han lever i lykkelig uvitenhet om kulturradikalismen som avfødte fagfeltet og om venstreradikalerne som bar det frem.

Han synes heller ikke å ha lest de mange og svært kritiske artiklene, blant annet i Morgenbladet, om kriminologiens hang til å overse offeret og til å bortforklare kriminalitet med halsbrekkende språklige krumspring.

I iveren etter å idioterklære kriminologiens kritikere tar han seg ikke bryet med å imøtegå noen av de substansielle innvendingene som er kommet frem. Johansen maler i stedet alle kritikere i Frp-farger, men han mangler anstendighet til å informere leseren om sitt eget politiske ståsted. Det ville ha vært naturlig når han velger denne formen for argumentasjon.

Slike lurendreiere er det vanskelig å ta på alvor. Det blir ikke bedre av at han ender i et ikke alt for logisk resonnement omkring mørketall for innbrudd som munner ut i noe konstruktivistisk tåkesnakk om at homofili en gang var forbudt. Selv en kriminolog må forstå at drap vil forbli en kriminell handling, slik det har vært i uminnelige tider.

Johansen avslutter med å gratulere seg selv med at kriminologi «er en akademisk disiplin, hvor uenighet er en styrke». Hvorfor er det da utenforstående som fører frem den slags grunnleggende innvendinger som Harald Eia gjorde overfor søsterdisiplinen kjønnsforskning? Flere vil huske en av Eias samtalepartnere, professor i kriminologi Hedda Giertsen, og hennes syn på hva som «er interessant» og hva som «ikke er interessant».

Mens kriminaliteten i Norge vokser, står norske kriminologer fast i et verdensbilde som har forutsett en annen utvikling. Deres prosjekt var en sosialteknokratisk fantasi om å skape bedre mennesker. Anmeldt voldskriminalitet per 1000 innbygger økte fra 3,7 i 1993 til 5,5 i 2006.

Korte straffer og pedagogisk innfallsvinkel har ikke gitt de ventede resultater. Tilbakefallsprosenten for domfelte er på hele 46,5 prosent. Samfunnet betaler prisen for kriminologenes naivitet. Men det er jo, som kjent, så inderlig lett å bortforklare den urett som ikke rammer en selv.