Journalism

Bill mrk: fisk soker sykkel

Aftenposten Morgen - 14.10.2008

Aftenposten Morgen  -  14.10.2008  -  Side: 4

ode intensjoner. Det er ikke lett å vite hva man skal si om Bob Geldofs Live-8 i 2005. Hendelsen var en maktdemonstrasjon av hvorledes gode intensjoner trumfer kritisk tenkning.

Mot blindt engasjement og tunge rockeriff har sunn fornuft lite å stille opp med. 

Engasjementspolitikk.

Bob Geldof er engasjementpolitikkens fremste forsvarer. Han mener at verdens problemer kommer av mangel på god vilje. Hans aktivisme er mest opptatt av å sette et eksempel. Geldof satte det på spissen: Noe må gjøres, «selv om det ikke virker». Klapp i hendene, gi en hundrelapp, stem med i allsangen, føl deg bedre. 

Problemet er at denne typen skippertak virker dårlig. Tesen om at gode intensjoner pluss mye penger er lik utvikling, er blitt testet i stor skala.

Når vi i dag skuer tilbake på norsk utviklingshjelps historie, er en av hovedkonklusjonene at bistand uten inngående kunnskap ikke virker, at bistand i blinde kan skade mottageren. Som Christian Friis Bach understreker i den nye danske bistandshistorien Idealer og realiteter: Det er forbausende vanskelig å skape bærekraftig utvikling. 

Rockestjerneøkonomi.

Det er lite plass for den slags realisme i rockestjerneøkonomi. Bob Geldofs siste initiativ, Live 8, er et ekko av Live Aid, hans pengeinnsamling for den etiopiske sultkatastrofen i 1985. Live Aid var en spontan respons på hva mediene presenterte som matmangel. Resultatene av tiltaket er blitt debattert.

Flodbølgen av penger og materiell som fulgte, bidro, ifølge journalisten David Rieff, til å holde Mengistus regime ved makten og understøttet en av de verste tvungne folkevandringene i moderne historie. Etiopia manglet aldri mat, var Rieffs konklusjon. 

Penger ikke problemet.

Mye tyder på at mangel på penger ikke er problemet med bistand. En lang rekke rapporter har vist at den er gal, denne keyneske tanken om at bare man dumper penger i et samfunn, vil de på en eller annen måte sette hjul i spinn og dermed hjelpe de fattige.

Penger er ikke «myk makt». Konsentrasjon av kapital på feil steder skaper korrupsjon og forvrenger politiske og økonomiske mekanismer. Uoverveid bistand avler avhengighet. 

Verdens mest korrupte.

Det er trolig ikke tilfeldig at listen over Norges «hovedsamarbeidsland» minner urovekkende om listen over verdens mest korrupte stater. Derav William Easterlys retoriske poeng om at amerikanere skal takke for at landet industrialiserte før bistand ble oppfunnet, ellers hadde de kanskje ikke kommet seg ut av startgropen. Derfor er de stadige kravene om å «fordoble bistanden» ikke hjelpsomme. 

Likeledes er dagens norske teppebombingslogikk feilslått. Å spre pengene på et utall prosjekter i et utall land gjennom et utall organisasjoner i håp om at man vil treffe til slutt, er i seg selv en fallitter- klæring. 

På seg selv.

Kanskje på grunn av denne kritikken tok Live 8 en annen innfallsvinkel. De 200 millioner kroner konsertene genererte, brukte arrangørene, ikke på verdens fattige, men på seg selv. Ikke en krone gikk til Afrika. I stedet for å skaffe til veie noen flylass med malariavaksine eller aidsmedisin, valgte man heller å skape en mediebegivenhet. Geldof styrte unna tiltak som kunne etterprøves. Logikken var kuriøs. Arrangørenes budskap var at de hadde gjort sitt med å skape engasjement.

Hvis verdenslederne i G8 ikke «gjorde sitt» - det vil si løse fattigdomsproblemet (det mest komplekse problemet i internasjonal politikk) var den underliggende tanken at det skulle undergrave publikums tillit til lederne. Ingen fair deal akkurat. 

Tatt på alvor.

Det de ber om, er å bli tatt på alvor som politisk bevegelse. Så la oss gjøre nettopp det - og mer enn som behagelig bakgrunnsmusikk for våre egen freds- og bistandspolitikk. For det første var Live 8 pinlig ansvarsfraskrivende.

Geldof hentet sin legitimitet fra en gruppe mennesker som kom på gratis rockekonsert. Folk som ikke trenger å gi penger, eller tenke - de trenger bare å klappe takten og holde hendene i været når de blir bedt om det. Dessuten var det ikke G8, men FN som var rett adressat.

700 milliarder dollar.

Det er feil å overføre legitimitet for slike dugnadsprosjekter bort fra FN. Mens rockeriffene duret, var det ingen som husket at Vesten alt har pløyd flere marshallplaner - 700 milliarder dollar siden 60-tallet - inn i Afrika. 

De siste tiårene har sett en lang rekke omlegginger - strategisk og institusjonelt - i norsk bistand. Men er det ikke noe urovekkende ved hyppigheten og regelmessigheten ved disse omleggingene? Denne observasjonen inviterer til et annet spørsmål.

Stadig nye visjoner.


Er ikke de stadig nye visjonene, de stadige institusjonelle ombyggingene og manglende evnene til å produsere resultater som står i henhold til innsatsen, en indikasjon på at vi har å gjøre med et system som sliter med grunnleggende problemer?

Som Norads direktør i 1991 uttalte: «Jeg har mine alvorlige tvil om utviklingssamarbeidet (. . . ) Min bekymring er grunnleggende: Virker utviklingssamarbeidet? Griper vi det an på rette måten? Står resultatene i forhold til innsatsen?» 

Et godhetsregime.

Den irske musikeren representerer engasjement og gode intensjoner. Det har det aldri skortet på i Norge. Debatten her er kommet til et punkt hvor de fleste er enige om at formålstjenlig bistand krever forkunnskap, nøye oppfølging og evaluering. At de som kommer med innsigelser, ikke nødvendigvis mangler empati. Norsk utviklingspolitikk er i ferd med å komme seg fri fra hva professor Terje Tvedt kaller «godhetsregimet», hvor gode intensjoner teller mer enn gode resultater.

I denne situasjonen - for å si det med en omskrivning av hans irske parhest Bono - trenger norsk utviklingspolitikk Bob Geldof som en fisk trenger en sykkel. 

«Mot blindt engasjement og tunge rockeriff har sunn fornuft lite å stille opp med»