Journalism

Idealist eller realist?

ftenposten Morgen - 17.01.2008

Aftenposten Morgen  -  17.01.2008  -  Side: 4   


ALLE GODE TING. Norsk utenrikspolitikk lider ikke så mye av manglende vilje til å kommunisere, som en manglende evne til å prioritere. Asle Toje forsker, Institutt for forsvarsstudier

Bistand og fred. Stortingspresident Thorbjørn Jagland avslutter sin kronikk om norsk utenrikspolitikk i Aftenposten 4. januar med spørsmålet: «Er det vår egen verdensanskuelse det er i ferd med å bli noe galt med?»

La meg ta opp denne tråden.

Idealistenes seier?

Mange tok slutten på den kalde krigen som idealistenes «seier» over realistene. 1990-tallet så en omlegging hvor bistand og fredsarbeid gikk fra å være tilføyelser til å bli bærebjelker i norsk utenrikspolitikk. Vi skulle lede frem mot en ny verdensorden. Snakk om nasjonale interesser ble utidig.

I bunnen av idealistenes verdensbilde er en idé om at menneskenaturen er formbar og god. Håpet er at vi er på vei mot en rasjonell og moralsk verdensorden, forvaltet gjennom internasjonale institusjoner. Den eneste grunnen til at enkelte ikke slutter opp om slike visjoner, må være en mangel på innsikt eller utdaterte sosiale institusjoner.

En annen verden mulig.

Idealister ser på realpolitikk som passé. De er ikke så opptatt av hvordan verden var - eller hvordan den er. I stedet rettes fokus på hvordan ting burde være. De mener at en annen verden er mulig. Handling vurderes etter hvorvidt intensjonene som ligger bak er gode. Fravær av egennytte tas som det sikreste tegn på slike gode intensjoner.

Slikt oppfattes som naivt av realister. De mener at land har nasjonale interesser - innen økonomi, sikkerhetspolitikk, selvråderett og anseelse - som det er utenrikspolitikkens fremste mål å ivareta. De vurderer utenrikspolitikk etter evnen til fokusert og viljefast å arbeide mot disse målene trinnvis. Hvert av trinnene er ufullkomne, men styres av det overordnede perspektivet.

Realister er mål/middel-orienterte. De insisterer på en kalkulert, til og med usentimental, avveining av materielle styrkeforhold, kombinert med inngående kunnskap om forholdene i landene de kommer i kontakt med - også deres eget. 

Makt viktigste ressurs.

Egeninteresse anses som den sterkeste motiverende faktor i et system hvor stater, ikke institusjoner, teller. For realister er makt, ikke verdier, den viktigste ressursen i internasjonal politikk.

Idealister mener et slikt verdensbilde er en selvoppfyllende profeti. De opplever realistenes fokus på maktbalanser og makt- ressurser som feilslått. En bedre verden skal oppnås gjennom å spre idealer, det vil si generelle mål basert på abstrakte verdier - gjerne under henvisning til at disse er universelle - i betydningen at de bør være det.

Setter eksempler.

Problemet med idealisme som utenrikspolitisk rettesnor er at når man gir seg selv mål av typen «fred på jord», er det ikke lett å vite hvor man skal starte eller hva som skal prioriteres. Gitt de monumentale oppgavene er det vanskelig å finne midler som faktisk vil nå målet.

Derfor er idealister ofte mer opptatt av å sette et eksempel. BobGeldof satte det på spissen: «Noe må gjøres, selv om det ikke virker».

Naturligvis var forestillingen om idealistenes seier fortegnet. Norsk utenrikspolitikk har alltid hatt elementer både av idealisme og realisme.

Som Henry Kissinger har påpekt: «Ingen seriøs realist kan hevde at makt er sitt eget mål. Ingen idealist kan hevde at makt er irrelevant for å spre ideer». Utfordringen er å finne en balanse mellom disse grunnleggende størrelsene.

Utvendige rammer skifter.

Historikeren Olav Riste har presentert et synspunkt på norsk utenrikspolitikk siden 1905 hvor det først og fremst er kulissene - de utvendige rammene for norsk utenrikspolitikk - som skifter. Men de underliggende realitetene har «i heile perioden vore nesten forbløffande stabil».

I dette ligger at Norge setter sin lit til at en av stormaktene - først Storbritannia, siden USA - «i eigen interesse ville sikre Norges sjølvstende overfor andre stormakter». Dette stemmer, også i 2008. 

Norsk misjonsiver.

Geir Lundestad knytter denne grunnleggende realismen til idealistiske strømninger i et essay i bladet Internasjonal Politikk fra 1985. Her påpeker han at Norge har mer til felles med USA enn vi liker å tro.

Vi deler misjonsiveren og ser på oss selv som legemliggjøring av universelle verdier. «Andre skulle ikke få påvirke oss, men ingen kunne vel ta skade av at vi påvirket dem litt». Norge har en lang tradisjon for å ha «meninger om det aller meste».

Det norske prosjektet.

Med EU nedstemt, NATO under press og Sovjet i oppløsning ble fred og omfordeling det nye norske prosjektet. Og med misjonsiver av gammelt merke skred man til verket. Alle partier, med mulig unntak av Frp, støttet opp om dette. Det at vi ga bort mer penger enn andre land, ble en kilde til spesiell stolthet. Overføringene ble snart så store at enkelte tok til å kalle Norge en stormakt.

Og det var noe stormaktsaktig over hvordan Norge ga seg i kast med utfordringer fjern og nær. Våre ministere var snart her, snart der. Det var mye som var viktig. Betalingsviljen ga Norge innpass i fora hvor det ikke alltid var like åpenbart at vi hadde noe å gjøre.

Siden vi er et lite land, måtte vårt globale engasjement med nødvendighet bli usammenhengende. «En spurv i tranedans», kalte en norsk toppdiplomat det.

Manglende resultater.


Bakgrunnen for Jaglands hjertesukk er at vi ser et stadig tydeligere gap mellom retorikk og realitet i norsk utenrikspolitikk. Resultatene er uteblitt. Fredsprosessene vi har gratulert oss selv med, ligger i grus.

Bistanden har levert mindre økonomisk vekst og mer korrupsjon enn lovet. De internasjonale institusjonene, som vi satte slik lit til, har kjørt seg fast. Den nye tid minner i det hele tatt lite om idealistenes 90-tallsvisjoner.

Vektes på nytt.


Det var derfor ventelig at Norges idealtunge utenrikskonsensus ville komme under press. Mange mener at idealisme og realisme må vektes på nytt. Dette var trolig en baktanke da Jonas Gahr Støre rettet fokus mot «norske interesser i en globalisert verden».

Dette har vært en meningsfull og mangslungen debatt. Kanskje for mangslungen. Norsk utenrikspolitikk lider tross alt ikke så mye av manglende vilje til å kommunisere, som en manglende evne til å prioritere.

Streng prioritering.

Vi ser i dag konturene av en multipolar verdensorden. Amerikas overmakt vil i fremtiden trolig balanseres av nye aktører. Slike omstendigheter har, historisk sett, redusert småstaters armslag. Norge har i tillegg ikke lenger den sentrale geopolitiske posisjonen som ga oss en unik stilling vis-À-vis USA.

Mye tyder på at tiden som kommer, vil kreve større evne til streng prioritering og klare mål med hensyn til dem som faktisk teller for Norge: Russland, USA og EU. Da kan et sterkere innslag av realisme være på sin plass.