Journalism

Rolig na, Steinfeld

DAGBLADET 12.03.2015 Side 43

Vis avisside

Hans-Wilhelm Steinfeld tar igjen hva han mangler i analytisk treffsikkerhet med vanvittig høyt turtall. Han burde roe seg ned. Et radio-intervju med seniorforsker Julie Wilhelmsen og undertegnede om konkurrerende virkelighetsforståelser i konflikten i Ukraina fikk Steinfeld til å gå i taket. 

 

Mesteparten av hans angrep «Uhyrlige påstander i NRK» [8. mar 2015] er rettet mot Julie Wilhelmsen. Jeg vil ikke ødelegge spenningen siden hun trolig vil svare selv. Hva jeg kan røpe er at hun baserer sin analyse av massakren på Majdan på andre kilder enn en tidligere sikkerhetssjef for den flyktede president Viktor Janukovitsj.

 

Jeg omtales i denne saken fordi jeg påpekte at Kiev og Moskva har ulike virkelighetsoppfatninger – og at de begge på sett og vis er sanne. Påpekningen om at ‘en manns revolusjon, er en annen manns kupp’ er, ifølge Steinfeld, «banal». Det er ikke lett å gjøre alle til lags. Jeg vil hevde at det er fullt ut mulig å erkjenne Russlands overgrep i og mot Ukraina uten å la seg trekke inn i sort-hvitt tankegang.

 

Moskva er ikke Sovjet og Kiev er knappest noen Vestlig utpost. De to statene minner på mange måter om hverandre med sine oligarker, stuttvokste demokrati, sin nasjonalisme og motsetningsfulle forhold til Vesten. Statsvitenskap er også analyse av ulike parters logikk og beveggrunner. Jeg tror ikke konfrontasjon er uunngåelig og at fredsprosessen forsatt kan lykkes. På samme måte som jeg fortsatt tror at konflikten i Ukraina best kan beskrives i sort og hvitt, men også i sine mange nyanser av grått.

 

På et tiår har jeg gått fra å bli anklaget for å være en russofob kaldkriger til å stemples som Putin-apologet, uten at jeg har endret min innfallsvinkel i analysen av Russland. Da Jonas Gahr Støre for ti år siden hevdet at han ville at forholdet til Russland skulle bli som forholdet til Sverige, påpekte jeg at dette var naivt. Russland er ikke Sverige. Det er en stormakt som jevnlig bruker makt mot svakere stater langs sine yttergrenser.

 

Nå har pendelen svingt med brustne illusjoner i sitt spor. Stortinget har sågar forstått at Norge trenger et forsvar og at vi trenger det nå. Uheldigvis synes ingen å kjempe for penger til vern av landet med samme glød som de kjemper for bistandsbudsjettet. Det er mang en Mowinckel, men ingen Hauge blant våre folkevalgte.

 

Bortsett fra å feil-stave navnet mitt, feiltolke mitt teoretiske utgangspunkt, nedvurdere min analyse og å misforstå hva slags sending det var han hørte på [‘direktesendinger’ er visselig ‘alltid risikable’ – men denne sendingen var et opptak] – kommer Steinfeld også med noen spennende betraktninger, om lag halvveis inn i teksten – omtrent der han begynner å snakke om seg selv. 

 

Asle Toje (PhD), Utenrikspolitisk forsker og kommentator