Journalism

Mannen som kom inn fra periferien

Aftenposten 31. mar side 6-7 Seksjon: Kultur

40 år etter sin død har Norges største statsviter fått sin biografi.

Biografi: Arild Stubhaug: Stein Rokkan, Fra periferi til sentrum, Vigmostad og Bjørke, 2019.

 

Asle Toje

 

Stein Rokkan, den lynskarpe lærersønnen fra en firehus-grend i Lofoten, har gitt oss analytiske boksåpnere for vår tids politiske hermetikk. De gule vestene i Frankrike suger næring fra spenningen «sentrum og periferi» og innvandringsmotstand har blitt en Europeisk «motkultur».

Anti-establishment revolten i vestlige demokratier handler i ikke ubetydelig grad om elitenes manglende lydhørhet når konkurrerende maktbastioner vinner frem på bekostning av stemmeurnen, hvor «stemmer teller, men ressurser avgjør».

Den store statsviteren døde tidlig, 58 år gammel, i 1979. Rokkans ‘greatest hits’ ble gitt ut på norsk i 1987 under tittelen Stat, nasjon klasse. Han fikk sin intellektuelle biografi i 1992, redigert av Bernt Hagtvedt med et internasjonalt A-lag av akademikere.

De var ikke vonde å be, for Rokkan har et større navn internasjonalt enn her hjemme. Han er referert til i 129 ganger i fagartikler så langt, bare i år, ifølge Google Scholar. Få levende norske akademikere kan skilte med det samme.

Stubhaugs nye biografi henter sin tyngde fra de 80 hyllemeter med kildemateriale som Rokkan etterlot statsarkivet. Han må ha tenkt på biografen da han sparte på hvert ark karrieren gjennom, så det er nærliggende å tro at Rokkan har fått den biografi han selv ønsket seg.

Boken er en relativt heldig blanding av tradisjonell biografi, forskningsformidling vitenskapshistorie. Man trenger ikke å ha studert samfunnsvitenskap for å ha glede av Rokkan-biografien.

Brageprisvinner Stubhaug er dreven i sjangeren. Med karikaturtegnerens sparsomhet maner han frem faren, Georg Rokkan: en nordnorsk Hamsun-skikkelse; fantastisk og feilbarlig. Han var entreprenør og leilighetsdikter til leie, nødrim inkludert.

Esperanto-entusiasten Georg fikk seg landsvikdømt etter å ha kommet for tett på den tyske okkupasjonsmakten. Forsvarstalen hvor han hevdet å ha stått opp for åpenhet og dialog imponerte ikke dommerne.

«Rokkan var rastløs full av ideer og fremdriftsplaner» skriver Bernt Hagtvet et sted og tar både senior og junior på kornet. Det er noe allmennmenneskelig i dette med sønnen som skjemmes over faren som han har så meget til felles med.

Den unge Rokkan beskrives som det uvanlige talent, som gjorde lite av seg blant de jevnaldrende i Narvik. Han var blant den første generasjonen hvor veien til universitetet lå forutsigelig åpen for evnerike gutter fra små steder.

I biografien møter vi den unge Rokkan som en lesehest med messianske forventninger til seg selv. Han er sosial og vennlig, men noen tydelig personlighet klarer ikke biografen å kryste frem, på tross av at han vil ha leseren til å være på fornavn med ‘Stein’.  

Over 440 sider pluss 130 sider med noter beveger vi oss kronologisk, år for år. Detalj-rikdommen bekrefter at tykke biografier ofte blir mer til oppslag mer enn til lesning. Rokkans karrierevalg vies mye oppmerksomhet, nei til amerikanske tilbud og ja til Bergen.

At Rokkan var en hedersmann synes hevet over tvil. Han hadde evnen til å inspirere og vekke oppriktig hengivenhet blant generasjonen som spiret under ham, kjente navn som Frank Aarebrot, Bernt Hagtvet, Stein Kuhnle, Gudmund Hernes og Øyvind Østerud.

I boken følger vi Rokkans intellektuelle reise gjennom et utall fysiske reiser. Noe er av tvilsom allmenn interesse. Vi har kommet midtveis i 1962 da vi får vite at «Noen sommerferie i Wales synes det ikke å ha blitt tid til, men kanskje Elisabeth [konen] og datteren Siri dro».

Høyskolerte lesere vil glede Stubhaugs oppsummeringer av de store fagdebattene som Rokkan vant og tapte om statsvitenskapens rolle i forhold til politikken; modellenes tyranni og om politikkens målbare og ikke-målbare kilder i økonomi og kultur.

Rokkan så statsvitenskapen som generalistens jakt på allmenne mønstre mer enn spesialistens innsikt i det egenartede. Han var tilhenger av modeller og tallfestet analyse, men forvekslet ingen av delene med objektive sannheter.

Rokkans modell-makeri ville ikke nådd opp i vår tids statsvitenskap hvor stilkarakterer belønnes høyere enn lengde. Dette er verdt å merke seg at i en tid da statsvitenskapen stadig oftere anklages å dyrke sin egen irrelevans.

 

Andre biografer om store norske akademikere

 

Fredrik Barth: En intellektuell biografi av Thomas Hylland Eriksen, Universitetsforlaget, 2013

Fredrik Barth (1928-2016) var en av verdens mest siterte antropologer og en sentral premissleverandør for moderne samfunnsvitenskap. Den nye høvdingen inne faget, Thomas Hylland Eriksen, skriver i skjæringspunktet tradisjonell biografi og idehistorisk sveip med full akademisk biografi attåt. Slik krysspeiles arven etter Norges største sosialantropolog. Med Hylland Eriksens karakteristiske vidd og intellektuelle overskudd viser han hvilken betydning Barths forskning har hatt og bør få. Tidvis kan det fremstå som om biografen irriterer seg over at biografobjektet ikke er like lærd som ham selv. I likhet med Rokkan takket Barth nei til tilbud fra amerikanske eliteuniversiteter og takket ja til Bergen. Hylland Eriksen er langt fra ukritisk, han både berømmer, og kommer også med innvendinger til, Barths metode og fokus. Og det er kanskje derfor denne uvanlige biografien ble så godt mottatt da den kom ut.

 

Et foranskutt lyn. Niels Henrik Abel og hans tid, Arild Stubhaug, Aschehoug, 1996

Nordmannen Niels Henrik Abel (1802-1829) ble alt i sin samtid genierklært og regnes i dag med blant historiens største matematikere.  I løpet av en ulykksalig kort, men svært produktiv karriere, gjorde han flere banebrytende oppdagelser innen matematikk og bidro med sin fargerike personlighet til å forme norsk åndsliv. Abels fortelling formidles uten å gå inn i de matematiske detaljene. Det gjør boken tilgjengelig for et bredt publikum.  Abels korte liv falt sammen med svært turbulente år i Norges og Europas historie. Stubhaug fikk Brageprisen for verket som representerer historieformidling på sitt aller beste. Abel liv og levned brukes som et titteglass inn i tiden han levde. Boken er vel så mye en fremstilling av en epoke som en bemerkelsesverdig akademikers biografi.

 

Hans Skjervheim, ein intelektuell biografi, Jan Inge Sørbø, Samlaget, 2002

Hans Skjervheim (1926-1999) var ikke opptatt av forskningsmetoder, men av forholdet mellom vitenskap, filosofi og politikk, skriver Jan Inge Sørbø i denne velskrevne og dyptpløyende biografien. Filosofen var spesielt opptatt av forholdet mellom samfunnsvitenskap og naturvitenskapene. Han formulerte sin positivisme-kritikk i et etterkrigssamfunn preget av en nesten religiøs tro på empiriske vitenskap. Ved å revitaliserer det filosofiske essay brakte Skjervheim disse problemstillingene ut til et bredt publikum. Sørbø går bredt ut for å vise hvordan Skjervheim ikke bare var en sentral norsk tenker, men også en nynorsk stilist. I boken blir vi kjent med Skjervheim som filosof ved Universitetet i Bergen, «positivismekritiker», offentlig intellektuell og debattant. Vi møter også et uvanlig menneske som bar i seg de største av dyder, men også lyter som noen kan besitte. De mange vittige anekdotene gir denne biografien en leserskare langt ut over de filosofisk interesserte.