Journalism

Spørsmålet er ikke om vi er nasjonalister, men hva slags nasjonalister vi vil være

Minerva 23. mars 1

For å unngå at vestlige samfunn låses i permanent kulturkamp, kreves en ny forståelse av nasjonalisme. Nasjonalisme skapte vår moderne verden.

I møtet mellom nasjonalismen og statsmakten oppstod nasjonalstaten. Og demokrati, rettsstaten, velferdsstaten - alle er de barn av nasjonalstaten. Og sammen skapte nasjonalstatene det internasjonale systemet: vår verden.

For mye av verden var dette ingen umiddelbar god løsning all den tid nasjonalstater oppstod på tvers og, til dels, i fravær av nasjoner. Men demokratiet ble født sammen med nasjonalfølelsen, gjennom både å binde makten til folket og å forkynne en grunnleggende likhet mellom enkeltmenneskene.

Nasjonalismen er blitt konservativ

I våre dager er nasjonalismen blitt konservativ, og konservatismen er blitt nasjonal. Ingen av delene er historisk selvsagt.

Det finnes minst tre ulike konservative tradisjoner i Norge, og historisk var ingen av dem definert av nasjonalisme. Verdikonservative har vært tett knyttet til kristenfolket. De kulturkonservative har hatt sine bastioner på landsbygda. Begge er i dag avmagrede. Tradisjonell konservatisme er i Norge farget av med en britisk tradisjon som ser konservatisme mer som et sinnelag enn et politisk prosjekt. Deres foretrukne tenker, Edmund Burke, hadde relevans i møte med revolusjonær sosialisme, men har lite å si om vår tids store spørsmål, bortsett fra å «forandre for å bevare» - som jo kan begrunne ethvert standpunkt.

Vi vet i dag forbausende lite om nasjonalisme, selv om dette er den mest mobiliserende ideologien verden har sett.

Jeg nevner dette fordi nasjonalkonservatisme har noe av sin appell nettopp i at det går an å forutsi hva den vil mene i et gitt politisk spørsmål. Dette kommer dels av de nasjonalkonservatives hang til å få ethvert spørsmål til å handle om innvandring og/eller EU. Det er ikke å gå for langt å si at det er de nasjonalkonservative som setter strøm i norske velgere, og som har bidratt til fornyet interesse for konservatisme på norsk.

Samtidig er nasjonalkonservatisme er på mange måter et begrep på jakt etter en definisjon. Ifølge Dictionary of public administration er nasjonalkonservatisme er «en variant av konservatisme som konsentrerer seg mer om nasjonale interesser og om å opprettholde kulturell eller etnisk identitet enn de fleste andre konservative». Nasjonalkonservatismen er ikke eksplisitt nasjonalistisk eller radikal, i at den søker å bevare nasjonalstaten i troen på at alternative løsninger vil være dårligere.

Nasjonalisme oppstod opprinnelig (og i dag) i opposisjon til liberal universalisme.

Kasper Støvring påviser i sin «Cultural conservative traditions in postwar Denmark» en overhengende pessimisme i skandinavisk konservatisme etter 2. verdenskrig. Jakten på et positivt konservativt prosjekt gir seg, ifølge Støvring utslag i to positive tradisjoner: grønn konservatisme og nasjonalkonservatisme.

Teologen Søren Krarup har vært ledende innen sistnevnte, som tok form under «demokrati-striden» han hadde med Poul Henningsen i 1968. Sistnevnte definerte demokrati mer som en livsstil enn som en parlamentarisk og praktisk styreform. Her bryter Krarup med de radikale konservative som så nasjonen som et politisk fenomen og betoner nasjonen som et historisk felleskap, som forstås og artikuleres i organiske og metaforiske termer som noe som ikke er politisk skapt, men tvert imot vokser nedenfra og opp.

Krarup stod i kontrast til kulturradikale tenkere som fremmet et «kunstig» ideologisk felleskap tuftet på formell lojalitet til grunnloven. Krarup betoner forsvaret av nasjonalstaten - som garanterer goder som demokrati, borgernes sikkerhet og velferdsstat - mot liberal utopisme, som vår tids store konservative prosjekt.

En konservativ kommer dermed ikke rundt nasjonalisme, som jo er ubekvemt, gitt det radioaktive ryktet den skaffet seg gjennom sitt bidrag til ilden som brant gjennom Europa under første halvdel av 1900-tallet.

Det glemmes allikevel at dette ikke var meningsløse ofre; nasjonalstaten erstattet imperier og kolonier i global skala. Ikke minst hos konservative har dette ført til et idéhistorisk gap: Mange synes å ha glemt at folkelig nasjonalisme i mange land var forløperen til politisk konservatisme, slik A. J. P. Taylor beskriver i The Struggle for Mastery in Europe 1848-1918.

Resultatet er at vi i dag vet forbausende lite om nasjonalisme, selv om dette er den mest mobiliserende ideologien verden har sett. Nasjonalismens mangfold er dens styrke, og årsaken til dens holdbarhet og tøyelighet. I mange land fungerer den fortsatt som et substitutt for religiøst fellesskap og som rammeverk for velferdsstaten.

Siden nasjonalismen formes av lokale forhold, har den avfødt et mangfold av sosiale og politiske systemer. Disse farges gjerne av tilstøtende ideologier. Sosialdemokrater, islamister og liberalere - alle kan de være nasjonalister. Tankestrømmen er derfor vanskelig å avgrense. Som et resultat er forståelsen av nasjonalismens appell og dens mange manifestasjoner i dag ukjent for de brede lag.

Mennesket i kontekst

Nasjonalisme oppstod opprinnelig (og i dag) i opposisjon til liberal universalisme.

Filosofen Johann Gottfried Herder (1744-1803) ga begrepet filosofisk tyngde, i sin videreutvikling av Rousseau. I møte med konsekvensene av den franske revolusjonens galopperende universalisme oppstod behovet for et oppgjør med forestillingen om en enkelt, universell menneskelig natur. Kall det gjerne den første motstand mot globalisering i betydningen en kosmopolitisk kultur tuftet på individualisme og det allmennmenneskelige.

Det var som diagnose på den fremmedgjøringen som er modernitetens følgesvenn, at Herder ble en intellektuell superstjerne, datidens Jordan Peterson.

For Herder manifesteres verdighet ikke i et generisk menneske, men på et menneske i kontekst, et menneske fra et spesifikt sted med spesifikk kultur og skikker.

Herder har tidvis urettmessig blitt kalt opphavet til moderne etno-nasjonalisme. Francis Fukuyama kaller denne parallellen «grovt urimelig». Han påpeker at dette trolig skyldes at Herder leses lite i den engelsktalende verden, og viser til filosofens studier av fremmede kulturer og hans eksplisitte avstandstagen fra tanken om noe hierarki mellom ulike raser.

Videre stipulerer han i «Refleksjoner om menneskehetens histories filosofi» at kulturer kan vurderes ut ifra hvordan de behandler kvinner. Han hadde en oppsiktsvekkende dyptpløyende refleksjon omkring de komplekse interaksjonene mellom medfødte og tillærte egenskaper i mennesket.

Uro

Da, som nå, ble nasjonalkonservatismen forært en tidlig ledelse av globalistenes insistering på at kultur er lett formbart og uviktig. Men det var som diagnose på den fremmedgjøringen som er modernitetens følgesvenn, at Herder ble en intellektuell superstjerne, datidens Jordan Peterson. Herder skuet - før Marx - at en følelse av å være adskilt fra verden, fra ens jobb og fra ens eget selv, er det sentrale ankepunktet mot modernitet.

Det er kanskje Max Weber som best har beskrevet hvordan samfunnet lukker seg og blir til noe kaldt, uoverskuelig og, for enkeltmennesket, meningsløst. Tap av mening og sammenhenger er det Weber kaller «rasjonalitetens jernbur».

En nordmann er ikke en russer, er ikke en palestiner, er ikke en zulu.

Weber uroet seg over hvordan dette tømmer menneskene for lidenskap, at vi blir «spesialister uten ånd». Gjennom vår higen etter en målbar verden blir mennesket fremmed for sin egen kultur og tilhørighet. I et klassisk tekstutdrag fra 1918 grunner Weber over hvordan mennesker er blitt slaver av det han kaller «koagulerte sinn»: tannhjul i maskineriet som vi kaller byråkrati, det han kaller «den livløse maskinen».

Weber fryktet at menneskene ville fanges i jernburet «som kanskje en dag vil tvinge menneskene til viljeløs underkastelse, på samme måte som trellene i gammel tid».

Kuren mot fragmentering og avmakt, hevdet Herder, lå i den nasjonale kulturen som skapte fellesskap og solidaritet i stand til å motstå en homogeniserende, kosmopolitisk fragmentering. Alle elsker sitt eget land, skikker, språk, kone, barn, ikke fordi de er de beste i verden, men fordi de er dine.

Som leseren forstår, er dette relativt esoterisk. Hver nasjon ble sagt å ha en bestemt karakter - Herder kalte det «Volksgeist», en folkesjel - som organisk tar form fra et gitt lands felles historie, språk og hjemsted, samt skikker, tradisjoner og preferanser. En nordmann er ikke en russer, er ikke en palestiner, er ikke en zulu.

I motsetning til Hegel mente Herder at historien ikke nødvendigvis er universell og progressiv. Han mente at vi som lever nå ikke nødvendigvis er lykkeligere eller bedre enn våre forfedre.

Harme og samhold

Det er ikke til å undres over at senere kritikere av nasjonalismen har forsøkt å erstatte den med noe mer rasjonelt. Det er i dag for eksempel vanlig å betrakte politikk som et biprodukt av interesser, hvor vi stemmer i tråd med vår egen lommebok. Følgelig skal historien best forstås som resultat av rasjonelle beslutninger fattet på grunnlag av kjølige kalkyler over gevinst og tap.

Denne analysen overser en sentral faktor, nemlig harme. Harme er en psykologisk tilstand som springer ut av en følelse av urett. Nasjonalisme er ofte en motreaksjon. Den gis næring av den harme enkelte grupper føler mot en orden som enten nekter dem eller undergraver den status de føler at de har hevd på.

Den berømte filosofen Bertrand Russell forklarte denne mekanismen i forelesningen Authority and the Individual fra 1948: «Sosialt samhold, som begynte med lojalitet til en gruppe, gitt styrke av frykten for fiender, vokste gjennom delvis naturlige og delvis bevisste prosesser til den nådde de store sammenslutninger vi i dag kjenner som nasjoner.» Han legger til at moderne gruppelojalitet springer ut av den samme psykologiske mekanismen.

De store sammenslutningene mobiliserte internt og eksternt. Det var mye nasjonal harme i det Europa som var på vei ut av imperienes tid. Naturligvis var nasjonalisme en medvirkende faktor i krigene som formørket inngangen til 1900-tallet, og nasjonsbyggingen som pågikk i alle europeiske stater tok utgangspunkt i den dominerende etniske gruppen i staten og gjorde den til felleseie, tidvis på minoritetenes bekostning. Men med denne interne og eksterne mobiliseringen kom også nasjonalismens progressive side frem:

Max Weber påpeker at det ikke er tilfeldig at allmenn stemmerett oppstod i massemobiliseringens tid, for de som bes om å dø for staten, har rimelig krav på medbestemmelse.

Progressiv nasjonalisme før bruddet

På 1800-tallet var nemlig nasjonalistene liberalismens fanebærere. For der nasjonalismen på 1700-tallet stod i motsetning til den abstrakte og universelle liberalismen, var den mobiliserende for den konkrete prosessen med å bygge progressive nasjonalstater. Nasjonalister ble sett på som demokratiske helter, legemliggjøringen av alt som var progressivt og rettferdig.

Slik er det ikke lenger. Bruddet mellom liberalerne og nasjonalismen var dypt og endelig. Det kommer dels av at liberale politiske teoretikere som Friederich Hayek, Isaiah Berlin og John Rawls har tendert til å se nasjonalisme som liberalismens antitese.

Akkurat i det anstendige mennesker var blitt enige om at den universelle liberalismen hadde erstattet nasjonalismen, kom den samme liberalismens konsekvenser tilbake og bet seg selv i halen.

Anti-nasjonalismen som preger vår tids liberalisme, er en kilde til styrke, men også til svakhet: For mange, trolig de fleste europeere, er nemlig nasjonen mer meningsfull og mer verdifull enn de goder en post-nasjonal verden lokker med.

Grunnen til at vi igjen diskuterer disse spørsmålene kan oppsummeres i ett ord: innvandring. Det er liberal innvandringspolitikk, koblet med integreringstiltak uten noe klart mål om hva innvandrerne skal integreres inn i, som har ført til et stemningsskifte i de fleste europeiske land.

Akkurat i det anstendige mennesker var blitt enige om at den universelle liberalismen hadde erstattet nasjonalismen, kom den samme liberalismens konsekvenser tilbake og bet seg selv i halen. Ingen er lengre tilhengere av multikulturalisme, hva vi i Norge kaller flerkultur.

Hvorfor? Multikulturalisme undergraver en allerede svekket nasjonal identitet. Det er sant at svekkelsen av patriotisme bidrar til å gjøre Vest-Europa mer tolerant, et sted der nykommere lettere finner seg til rette, men mangfoldet har også en pris. Jo mer uensartet befolkningen er, spesielt i verdispørsmål, desto mer svekkes samholdet. Mange opplever det i det minste slik, og dette er kjernen i kulturkampen som splitter mange vestlige land. Kan hende er det med nasjonalt felleskap som i Knut Hamsuns novelle Ringen, den som i begynnelsen av novellen er for trang, men siden er blitt for vid til å passe på fingeren.

Kan hende er svaret så enkelt som at nasjonen skaper fellesskap i en tid hvor globaliseringen tidvis virker truende.

Derfor er vi alle fortsatt nasjonalister. Vi lever i nasjonalstater som ordner våre liv og som vi tilslutter oss. Også verdensborgere vil ha pass og liter på at deres nasjonalstat skal gripe inn, dersom de skulle lide overlast i utlandet. Nasjonaldagsfeiringen er en form for nasjonalisme. Spørsmålet er ikke om vi er nasjonalister, men hva slags nasjonalister vi vil være.

I dagligtalen er det vanlig å skille mellom patriotisme som noe positivt og nasjonalisme som noe negativt. Liah Greenfeld opererer med et lignende skille i boka Five Roads to Modernity, hvor hun deler nasjonalisme inn i to kategorier:

«individualistisk frihetsnasjonalisme», som oppfatter nasjonen som en rettighetsbasert orden, og en «kollektivistisk, autoritær nasjonalisme», som betrakter nasjonen som et kollektivt vesen, utrustet med sin egen vilje og sine egne følelser. Denne kan være knyttet til statsborgerskap - altså at man kan slutte seg til den - eller den kan være medfødt. Sistnevnte, den rasebaserte, er ofte intolerant.

Nasjonsbygging

Nasjonalismens ingredienser er flere hundre år gamle, men det samlede resultatet vil alltid være nytt. President Donald Trump konkluderte på FNs talerstol «Vi avviser globalismens ideologi, og vi omfavner patriotismens doktrine i hele verden». Land som USA, Japan, Kina, India og Russland gjenoppliver nasjonalisme som statsbærende ideologi.

Hvorfor har dette skjedd? Kan hende er svaret så enkelt som at nasjonen skaper fellesskap i en tid hvor globaliseringen tidvis virker truende. Mennesker liker fellesskap. Det er kanskje derfor nye ideologier som er ment å begrave nasjonalismen en gang for alle, ofte ender opp som nye former for nasjonalisme.

En sentral utfordring for nasjonalstater har vært nettopp å få innbyggerne til å slutte seg til nasjonen. Fra annen halvdel av 1800-tallet gikk de fleste land i gang med en storstilt prosess med nasjonsbygging. Dette kom dels av at mange land var så uensartede at de var uregjerlige, dels fordi elitene så verdien av å fostre hele befolkningen opp i en felles kultur i form av felleskap og solidaritet.

Enhver europeer vet om personen de snakker med, er fra deres nasjon, eller ikke.

Norge er blant de mest vellykkede eksemplene på slik nasjonsbygging, manifestert i vårt folkestyre, vår velferdsstat, vår rettsstat.

Men mot slutten av 1900-tallet abdiserte staten langt på vei som aktiv nasjonsbygger, dels inspirert av det liberale evangelium, individets frihet. Nå viser det seg at materiell velstand og uinnskrenket individualisme er mindre meningsfullt enn du kanskje ville tro. Kultur er en kilde til felleskap. Og i møte med høy innvandring av mennesker fra fremmede kulturer ser vi en oppblomstring av nasjonalisme nedenfra, over hele Europa.

Denne nasjonalismen gis fylde av at nasjonale kulturer finnes, helt uavhengig av om kulturelle eliter anerkjenner dem. Enhver europeer vet om personen de snakker med, er fra deres nasjon, eller ikke.

De som mener vi må bekjempe nasjonalismen, er forblindede, for nasjonalismen er her, den er et faktum. Spørsmålet er snarere hvordan vi skal forholde oss til den. Skal vi la den vokse opp nedenifra og risikere at autoritære krefter gir den retning, eller skal staten igjen ta en aktivt nasjonsbyggende rolle?

Ifølge en av Herders samtidige, Johann Gottlieb Fichte, som senere har fått den tvilsomme ære å være bakteppe for tysk nasjonalisme, handler det først og fremst om forholdet mellom språk, kultur og utdanning. Fichte så utdannelsen av de brede lag som et første steg mot en tysk renessanse til menneskehetens beste. Han beskriver kosmopolitisme som den viljen hvorigjennom «hensikten med menneskeheten oppnås» og at dette «formålet oppfylles gjennom nasjonen som vi selv tilhører».

Fichte ser en liberal nasjonalisme som et nødvendig mellomskritt for å hindre at Kants liberale universalisme i realiteten ender i at folk undertrykkes av de samme menneskene som ville frigjøre dem, eksemplifisert i Napoleons Frankrike. «Kosmopolitisme må nødvendigvis bli til patriotisme», sa Fichte.

Etnisitet er tillært og kan - som Fredrik Barth har vist - være uavhengig av hudfarge.

Tanken om partikularisme som en forutsetning for universalisme bidrar til å forklare et trekk med den moderne tid: at tradisjonalisme ikke bare sameksisterer med modernitet, men synes å avhjelpe sistnevnte. Land som Israel og Sveits kombinerer en «tykk» og organisk nasjonal kultur med vellykket globalisering.

En mulig forklaring kan være at felles kultur bidrar til å dempe den uro og den harme som raske endringer kan medføre. Knut Hamsun beskriver i August-trilogien migranten som en som trekker sine røtter etter seg. Fichte ser det nasjonale felleskapet som et rotfeste.

Bly i kjølen

Statsviteren Eric Kaufmann har viet sin gjerning til nettopp disse spørsmålene, til det hvite flertallets identitet i møte med masseinnvandring og en liberal diskurs som vanskeliggjør i det hele tatt å diskutere disse spørsmålene uten å møte graverende anklager om essensialisme, nativisme og, naturligvis, rasisme. I en artikkel i Foreign Policy («How to Compromise With Populism») tar han til orde for en «inkluderende nasjonalisme». Dette fordi dagens søvngjenger-nasjonalisme «ikke er liberal nok eller tilstrekkelig nasjonalistisk til å tilfredsstille nasjonalistene». Han mener en mild «verdinasjonalisme» eller grunnlovspatriotisme ikke har tilstrekkelig fylde til å kunne spille den rollen en trenger å spille for å forene gamle og nye borgere.

Kaufmann tar til orde for å fremme en inkluderende nasjonalisme som tar etnisitet - altså det å tilhøre en sosial gruppe med en felles kulturell tradisjon - på alvor. Her vil enkelte lesere falle av: er ikke etnisitet et akademiske termen for rase? Nei. Etnisitet er tillært og kan - som Fredrik Barth har vist - være uavhengig av hudfarge. Ingen er født norsk, norsk er noe du blir.

Det er ikke ut av noen antipati mot mangfold at nasjonalkonservative betoner viktigheten av en felles nasjonal kultur.

Hvilken form slik nasjonsbygging tar, og i hvilken grad den tar utgangspunkt i den nasjonale kulturen båret frem av flertallet, og i hvilken grad en vil betone moderne elementer, vil variere fra land til land. I Norge vil nasjonalkonservatisme være en fortsettelse av den etablerte individualistiske frihetsnasjonalismen. Det er mange ulike definisjoner av konservatisme, men en jeg selv liker, er at konservative avsverger radikalisme og eksperimenter som setter grupper i samfunnet opp imot hverandre på en måte som kan destabilisere det hele.

Det er ikke ut av noen antipati mot mangfold at nasjonalkonservative betoner viktigheten av en felles nasjonal kultur, men fordi det gir fellesskapet «bly i kjølen» og fremmer tillit mellom borgerne.

Siden nasjonal kultur er noe som er organisk, er det selvinnlysende at norsk kultur skal ha forkjørsrett i møte med innvandrede kulturer, med den forståelse at det er de deler av norsk kultur som lett kan læres og eies av innvandrere, som bør betones fra sentrum.

Det er her snakk om å fremme alle de symboler og materielle ting som Herder og Fichte mener inngår i nasjonal identitet, blant annet et felles språk og mentalitet, litteratur, musikk, en historie som etablerer kontinuitet gjennom tidevervene, historiske minnesteder, helter som legemliggjør nasjonale karaktertrekk og distinkte geografiske trekk samt emblemer som matretter og nasjonalsymboler.

Denne prosessen starter med anerkjennelsen av at nasjonal identitet er en viktig del av demokratisk selvstyre, og at identitetene må tilpasses for å møte samfunnets legitime krav.

Og nettopp da kan nasjonalismen også skape et moderne felleskap.