Journalism

Mens vi venter på Boris

Minerva 10. april 2019

Storbritannias neste statsminister heter trolig Johnson. 

Boris Johnson er bedre enn sitt rykte. Jeg nevner dette siden han har gode utsikter til å bli britisk statsminister før sommeren - og slik at du skal slippe å overbevise deg selv om at det er Boris som har endret seg og ikke bare din mening om ham.

Herr Johnson var den mest synlige og mest effektive lederen blant Brexit-tilhengerne under EU-avstemningen i 2016. Han har siden kjempet for at beslutningen settes ut i livet og trakk seg sommeren 2018 som utenriksminister i protest over Mays fremforhandlede løsning.

Theresa Mays håpet utmeldelsesavtalen ville vedtas i parlamentet med de konservatives stemmer. Avtalen har så langt blitt stemt ned tre ganger, selv etter at May forsøkte å bytte støtte mot sin egen avgang.

Det har mest å gjøre med at Johnson har rett: Avtalen setter Storbritannia i en permanent underordnet stilling vis-à-vis det indre marked, hva han kaller 'trelldom'. EU har brukt sin makt til å påtvinge britene en oppsiktsvekkende dårlig deal.

I en ikke ulik situasjon, etter 2. verdenskrig, da britenes forhandlingsleder, Maynard Keynes, så amerikanernes plan for tilbakebetaling av krigslånenene, skal han tørt ha foreslått at amerikanerne først kunne prøve vilkårene på Venezuela og se om de ville akseptere dem.

Storbritannia er verdens femte største økonomi og EU behandler dem som Venezuela. Günter Verheugen, tidligere EU-kommisjonær, har nylig kritisert den 'franske' EU-linjen som eksempel på hvordan utmeldelser ikke bør håndteres.

Verheugen mener EU presser britene mot en exit uten noen avtale. Dette skaper flere vansker enn det løser for alle parter. Han er spesielt kritisk til at EU ikke har vært mer løsningsorientert hva vedrører toll og den irske grensen.

May står og faller med den fremforhandlede avtalen. I en desperasjon har hun vendt seg til Labours leder, Jeremy Corbyn, men det er lite som tyder på at han vil ønske å ta eierskap. Labour er mer splittet over Brexit enn selv de konservative.

Hvis forsøkene på samling på tvers av blokkene mislykkes, er trolig May ferdig og Johnson er den trolige arvtageren. Dette synes bekreftet av at sistnevnte har klippet håret, gått ned i vekt og har tatt til å dyrke nyanser.

Det er hevet over tvil at 'Boris' - alle er på fornavn med Johnson - har folkelig tekke. Han klarte kunststykket å bli en folkekjær borgermester i London, en by som vanligvis foretrekker sine borgermestre røde.

Det folkelige tekket er ikke grunnen til at Johnson er mistrodd av sine likemenn i parlamentet. Han sier simpelthen mye rart, noe han erkjenner: «Mine venner, som jeg har oppdaget, finnes det ingen katastrofer, bare muligheter. Og muligheten for nye katastrofer.»

Boris er et produkt av det britiske klassesystemet. Han har Eton-guttenes joviale selvtillit og Oxfordmannens selvironi. Velgerne holder det ikke mot ham at han slår om seg med latin, snakker fransk med franskmenn og ikke synes å skjemmes over det britiske imperiet. Folk på venstresiden misliker Boris fordi han er den typen konservativ som kan finne på å si at «å stemme [på de konservative] vil gi din kone større bryster og øke sjansene dine for å eie en BMW M3».

Og Boris' folkelige appell blant allmuen kommer nettopp av at han krenker den universitetsutdannede venstresiden. Liberale medier ser på ham med uforfalsket hat. The Economist kalte ham i forrige uke for 'sjarlatan' - de bruker penere ord for å beskrive sentralasiatiske diktatorer.

Det er et element av klasseforræderi i dette. På et tidspunkt da det er god tone blant høyskolerte briter å rakke ned på sitt eget land og prise EU, har Johnson den John Bull-selvtilliten som den blå arbeiderklassen liker. Boris er har evnen til å inspirere, noe mange politikere i dag mangler.

Blant kolleger anses Boris som grunnleggende upålitelig. Han har konspirert mot May mens han har hevdet at ham som statsminister er «like sannsynlig som å finne Elvis på mars». Hadde parlamentarikerne bestemt Fru Mays eventuelle avtager, ville det så visst ikke blitt Johnson.

Men i et anfall av åpenhet har Toryene overlatt denne oppgaven til partimedlemmene, Hvis Johnson er på listen over to kandidater som partiet sender til partiets 125 000 medlemmer, vil han trolig vinne. Nettstedet Conservative Home, ga ham i mars 22 prosents oppslutning med Dominic Raab og Michael Gove som næreste utfordrere.

Kongsemnene dolket hverandre og endte opp med å rydde vei for den hjelpeløse Theresa May i 2016. Dersom Johnson skal vinne frem, vil han måtte samarbeide med sine rivaler og ha en løsning som får Brexit-spørsmålet av den politiske agendaen.

Det er tenkelig at, konfrontert med en leder som er troende til å forlate unionen uten avtale, at EU tilbyr en avtale som det er mulig å få flertall for. Mer trolig er det at britene kan forberede seg på 'blod', 'svette' og 'Let's make Britain great again'.