Journalism

Norges håndtering av migrasjonskrisen bør granskes

Morgenbladet 26. april 2019

 

2015 endret Europeisk politikk, som 1968 er årstallet er i ferd med å bli et før/etter. Noe brast i 2015. Angela Merkel, Europas leder, stod for den åpne dørs politikk, det samme gjorde Norge.

 

Migrasjonskrisen har destabilisert partisystemet i mye av Europa. Balansen er rykket til høyre. Nye innvandringsskeptiske høyrepartier har vokst seg mektige mens det statsbærende sentrum-venstre vansmekter.

 

Migrasjonskrisen er underlig. Vi kjenner alle folk som gikk av skaftet i 2015, slike som mente at alle som komme seg i en båt måtte bosettes, helst i Norge. De snakket mye og misvisende om ‘dugnad’ .

 

Mange har, i det stille, endret mening siden da. Det er fint, men det er verdt å merke seg at få har behov for å forklare hvordan de kan snu i et spørsmål de mente var en moralsk lakmustest.

 

Det er grunn til å granske håndteringen av krisen. Ikke fordi jeg ønsker å se Jan Egeland eller Mani Hussaini krype for offentligheten. Offentlige beklagelser er overvurdert. Slike moderne botsøvelser sier mer om pinetrangen i de som krever enn oppriktigheten i de som utfører.

 

Snarere trenger vi å komme til klarhet i hvordan vi kunne sette oss i en slik stilling vi åpnet en ferjelink over Middelhavet som la til rette for menneskesmugling a grunnløse asylsøkere i industriell skala.

 

Det startet med krisene i Midtøsten. Krig og konflikt er ikke noe nytt, det nya var en elitekonsensus i om at flykningene fra krisen skulle transporters nord til Europa. Det var ikke gjennomtenkt, det var ikke bærekraftig, det var en ‘NGO-ifisering’ av utenrikspolitikken.

 

Jussprofessor Ole Gjems-Onstad skriver i boken Menneskerettigheter – en verden uten helvete «Hvorfor døde flere tusen flykninger hvert år […] under nærmest desperate forsøk på å krysse Middelhavet i overfylte og elendige farkoster?»

 

Han finner en del av svaret i en oppsiktsvekkende dom som Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg avsa i 2012. Hirsi-dommen gikk, i grove trekk, ut på at Italias praksis hvor migranter plukket opp til sjøs ble returnert til avreisepunktet, var  ulovlig.

 

Domstolens aktivisme medførte at å bli reddet i Middelhavet ga rett til å søke asyl i Europa. Britene advarte mot den moralske faren ved å legge til rette for dette, men ble ikke lyttet til. Tallene båtmigranter doblet seg, år for år, fra 2012 til 2015.

 

Etterspørsel etter redning oversteg tilbudet og drukningstallene økte og økte. Professor Paul Collier har påpekt det umoralske i å skape inntrykk av at alle som kan komme seg i en båt kunne få et liv i Europa.

 

EU svarte med Operasjon Triton og den norske stat valgte å bidra. Mens de fleste bidragene til EU-operasjonen var redningsskøyter, sendte Norge Siem Pilot, en mastodont mer egnet til å ferje enn å redde.

 

Norske skip transporterte hele 60 000 migranter mellom 2015-2017, ifølge Justisdepartementet. Det er dobbelt så mange som EU har klart å omfordele så langt. Italienerne ble sittende igjen med migrantene. De stemte høyrepopulister til makten blant annet for å ta tilbake kontroll.

 

Det norske bidraget kostet over en kvart milliard kroner. Den norske stat betalte rederiet, Siem Meling Offshore, en rate som var betydelig høyere enn den markedspris rederiet ellers kunne oppnådd.

 

Statsminister Solberg sa i mai 2015: – Vi gjør dette både for å redde liv og for å bidra til å passe på yttergrensene i Schengen.» Ingen i media spurte om dette hang på greip. Operasjonen skapte en bakdør inn i Schengen og førte nesten til dette samarbeidets kollaps.

 

Mine forsøk på å komme til klarhet i hva som skjedde, har ikke lyktes. Jeg har ikke vært i sted til å finne ut hvem det var som foreslo å et skip som var overdimensjonert for oppdraget, ikke engang om forslaget kom fra Fremskrittspartiet eller Flyktninghjelpen.

 

Spurte noen seg om konsekvensene ved å ferje slike volum av migranter til et Europa hvor innvandringsskepsisen var skyhøy, eller hoppet vi i det fordi ‘de andre gjorde det’? Hadde staten vurdert de juridiske, politiske og moralske implikasjonene av å oppføre seg som en NGO?

 

Norge har – som andre vestlige land – begynt å bruke offentlige utredningen for å ettergå utenrikspolitiske veivalg. Makten skal holdes til ansvar. Det er gjennom å blottlegge myndighetenes motiver, prosedyrer og handlinger at vi kan unngå at feil gjentas.

 

Afghanistan-rapporten var et bestillingsverk, men det som mangler dekkes i den kommende boken Libyakrigen. Et norsk traume (Cappelen Damm, mai). I boken fremgår det hvorledes Norge sprang i blinde og unnskylte seg konsekvensene av sine handlinger ved å vise til sine gode intensjoner.

 

Det er grunn til å spørre om Siem Pilot-affæren er en gren på den samme stammen. En gransking bør spørre om et system hvor beslutningsprosessen er tåkete, ikke-statlige aktører har VIP-tilgang og mediene er ukritiske til alt som selges som idealisme -er i overkant åpent for manipulasjon.