Journalism

Når valg ikke er løsningen

Dagens Næringsliv 12.05.19

Nye politiske skillelinjer deler Europa øst, vest, nord, sør.

 

For ti år og en politisk mannsalder siden var EU den sentrale drivkraften i Europeisk politikk. Så kom Eurokrisen, migrasjonskrisen og Brexit som fikk mange på utsiden til å lure på om Den europeiske unionen ville kunne levere på sitt implisitte løfte om å bli nasjonalstatens arvtager.

 

Det virket ofte som om de ‘europeiske løsninger’ som velgere over hele Europa var blitt solgt unionen på, ikke var løsninger, men å skyve på problemet og håpe at det løser seg av seg selv. EUs største problem, er at Unionen ikke har levert sunn økonomisk vekst på 2000-tallet.

 

Det er en politisk jernlov, dette at ethvert regimes legitimitet vil være knyttet til dets evne til å levere sikkerhet og økonomisk vekst. Pierre Moscovici, EUs økonomikommissær, annonserte i februar: «Etter 2017-oppgangen, vil EU-økonomiens nedbremsing fortsette i 2019, til vekst på 1,5%.»

 

Europa er delt i et økonomisk A-lag i nord og et B-lag i sør. Euroen er for dyr for katolikkene og for billig for protestantene. Utvandringen av kvalifisert arbeidskraft svekker hjemlig utvikling i land som Romania; den forespeilede økonomiske konvergensen mellom nord og sør virker fjernere enn før.

 

Verre, migrasjonskrisen og klimakrisen har fått mange Europeere til å føle seg mer utrygge. En bølge av misnøye har undergravd det etablerte partisystemet ved å svekke de kompromissøkende statsbærende partiene og styrke kompromissløse fløypartier.

 

Nå er populistene i flertall i Europa. Fra dette kan vi lære at ‘populisme’ er en lite meningsfull kategori når den rommer all populær politikk. De nye partiene er ideologisk mangslungne - grønne røde og blå - men deler en tro på at de representerer folkets sanne interesser uavhengig av flertall.

 

Svekkelsen av de store partiene som tok opp i seg ulike utfordringer og avstemte dem på bekostning av renhetssøkere har gjort det vanskeligere å danne regjering. Frankenstein-koalisjoner er nå normen. Det er også vanskeligere å bygge koalisjoner på tvers av grenser, noe som svekker EU.

 

Etter mange tilbakeslag for etablissementet var derfor gleden stor da en liberal europeer, Emmanuel Macron ble valgt til fransk president i 2017. Han holdt mange taler om hva Europa trenger, selv om den unge presidenten ofte synes å glemme at han er valgt til å styre Frankrike, ikke Europa.

 

Tyskland kunne, kanskje, hatt ressurser som matcher Macrons ambisjoner, men Tyskland er i et merkelig intermesso der en kansler marginaliserer sin egen arvtager. Meningsmålinger tyder på at Annegret Kramp-Karrenbauer er i ferd med ende opp som Jagland til Merkels Brundtland.

 

Brexit-forhandlingene forstopper EUs beslutningssystem. EU må bære sin del av skylden for at Britene nå sitter kilt fast i nødutgangen. Avtalen de tilbyr britene er for problematisk til å få flertall i parlamentet og EU har skapt enda et problem å skyve foran seg.

 

For tiden prøver Brussel å trå vannet, skuff-legge ethvert initiativ som kan forarge velgerne og fri til konsumentene i forhold til telefonselskaper og amerikanske IT-selskaper. Men fremdrift mangler; dette er småplukk i forhold til 1990-tallets integrasjons-prosjekter.

 

Det indre markedet er fortsatt ikke integrert, eksemplifisert i at det ikke finnes noe Amazon.eu som leverer varer like problemfritt som i Amerikas forente stater. Det sier i grunnen mye at Macron skusler bort tid på et spleiselag av en Europeisk forsvarsunion, som er dødfødt fordi NATO alt finnes.

 

 

Og bak dagens krise vokser det frem et stort problem for EU. Under Jean-Claude Junckers lederskap har EU vært høyrepopulismens svorne fiende. Men hva skjer da når høyrepopulistene er mange? Meningsmålinger forut for Europaparlamentsvalgene tyder på at den nye høyresiden vil gå mest frem.

 

På tross av dette vil valget derfor trolig ikke få noen som helst effekt. EU følger nemlig Sverige, Tyskland og Frankrike i å sette ‘populistene’ i karantene. Over alt ellers har det politiske systemet funnet måter å inkludere de velgernes preferanser og partiene som målbærer dem.

 

Mannfred Weber fra det bayerske konservative partiet vil trolig bli EU-kommisjonens nye president, igjen nær sagt uansett valgresultat. Han har så langt klart å unnlate å skape entusiasme noe sted. Et svelg har fått vokse frem mellom hva Donald Rumsfeld i sin tid kalte ‘det gamle’ og det ‘nye’ Europa.

 

Dette kommer dels av at EU enda ikke har fått kontroll med ulovlig innvandring inn i Schengensonen, eller med de hundretusener av migranter som ikke har blitt omfordelt. Innvandring er blitt en motkultur i Europeisk skala, på samme måte som miljøvelgerne. Begge er desillusjonerte med EU.

 

Det siste tiåret har revet over mange gamle bånd, splittet velgere fra deres representanter; borgere fra stat og marked fra konsumenter. Misnøyens politikk har undergravet det gamle uten å skape ny stabilitet. Stadig flere ser demokratiet som problemet. Forholdene er lagt til rette for en demagog.