Journalism

Hva etnisitets-debatten sier om meningskorridoren ved universitetet

Morgenbladet 12. juni 2019

Morgenbladets artikkel «Etnisk, norsk klassiker» nylig, var ment å hedre sosialantropologen Fredrik Barth. I intervjuet trekkes undertegnede inn som stråmann, han som ikke ‘kan’ definisjonen av etnisitet som jeg nok forveksler det med rase.

Påstanden kolliderer med hva jeg har skrevet om dette, blant annet i siste nummer av Samtiden, hvor jeg diskuterer Barths definisjon av etnisitet. Tror du journalisten eller professoren har lest det? Nei. De stoler mer på egne fordommer.

Poenget med artikkelen var å knesette at Barths definisjon av etnisitet (noe som blir opprettholdt gjennom relasjonsprosesser av inkludering og ekskludering) er den eneste definisjonen, eller i det minste den allment aksepterte definisjonen av etnisitet.

Problemet er at dette ikke stemmer. Tast inn ordet i en søkemotor, slå opp i en ordbok og du vil se at definisjonen er den jeg bruker: «å tilhøre en sosial gruppe som deler en felles nasjonal eller kulturell tradisjon.»

Sannheten er at få bruker Barths definisjon av etnisitet. Hvorfor? Fordi ved å ta kultur ut av regnestykket blir etnisitet fratatt subjektet og gitt til forskeren, hvilket har banet vei for dem som ønsker å ‘dekonstruere majoriteten’ – for eksempel ved å benekte den etnisitet og således fornekte identitet.

Sannheten er at få bruker Barths definisjon av etnisitet

Et premiss for Barths definisjon, er at 2000 år med vestlig sivilisasjon og 350 år med nasjonalstater er mindre relevant for å forstå vår identitet enn den innsikten du kan kryste ut av stammefolk som lever hinsides statsmakten i gnisningspunktet imellom Pakistan og Afghanistan.

Yuval Noah Harari påpeker i boken 21 Lessons for the 21st century – at dersom kultur er irrelevant, er det jo ikke er noe poeng med sosialantropologi. Det er kanskje grunnen til at Barth var mindre opptatt av å gjøre det raske essayet og etnisitet til sitt hovedverk, i det minste mindre enn Thomas Hylland Eriksen.

Hylland Eriksens skrev biografien om Fredrik Barth (2015). Med vidd og intellektuelt overskudd viser han hvilken betydning Barths forskning har hatt og burde få. Boken er god, selv om det tidvis virker som om biografen irriterer seg over at biografobjektet ikke er like lærd som ham selv.

Det er nok ikke udelt heldig for Barths ettermæle at Hylland Eriksen har gjort seg til flammens vokter. For Hylland Eriksen synes å forveksle sine egne meninger med Barths meninger og egne kjepphester med forgjengerens ettermæle, som han for tiden rider ranke på.

Episoden i innledningen er et eksempel på et tema jeg nylig tok opp i en spalte. Forskning viser at forholdet mellom professorer i humaniora og samfunnsvitenskap med sympatier sentrum-venstre og sentrum-høyre ved amerikanske universiteter har falt fra 17:1 på 1990-tallet, til 60:1 i 2011.

Som Erik Kaufmann skriver i den nye boken Whiteshift: Populism, Immigration and the Future of White Majorities, er det naturligvis ikke slik at ideologisk grunnsyn bestemmer konklusjoner, men det former definitivt hvilke spørsmål som stilles og hvilke vinklinger som anses som karrierefremmende.

Det er en fare ved samfunnsvitenskapene at det blir hva statsviteren E.H. Carr advarte mot; «En kontrollideologi som driver maskerade som en akademisk disiplin». Den eneste måten vi kan forhindre dette er gjennom meningsbrytning innad i akademiet. Vi produserer ikke sannhet, ikke i samfunnsvitenskapen.

Vi mangler tall fra Norge på professorenes ideologiske grunnsyn, men lykke til med å finne en konservativ antropolog. De som rykker ut for å korrigere manipulativ forskning synes å bli stadig eldre. Østerud og populismen, Matlary og avkoloniseringen og, nylig, Hellevik og Fafo-rasismen.

De unge synes mindre ivrige på å kritisere forskning som sammenfaller med egne fordommer. Det er en barsk ironi, dette at universitetet under dekke av å feire mangfoldet har undergravd den eneste formen som et universitet ikke kan blomstre foruten; meningsmangfold.

At konservative velger bort universitetet har sikkert ulike grunner. For meg, personlig, ligger mye av svaret i New Public Management-reformene som har gjort yrket til noe annet enn hva det var og som jeg ikke ønsker å bli del av. Dessuten gjør det at jeg ikke søker til det norske universitetet det mulig å skrive tekster som denne, uten frykt.

Det er ikke til å komme rundt at flertallets autoritære impulser ofte rettes mot minoriteter, annerledestenkende. Forsøket over på å gjøre meg til stråmann er i så måte talende, denne troen på at fordommer kan bekreftes gjennom å tillegge minoriteter meninger de ikke har.

Vi skal huske at identitetspolitikken som springer ut av nettopp universitetet, ikke er uten omkostninger. En fersk meningsmåling tatt opp i USA for «One class» viser at over halvparten av konservative studenter skjuler sine meninger for sine egne venner.

Forklaringen på at konservative lærerkrefter blir stadig færre ved universitetene i Vesten vites ikke. En hypotese kan for eksempel være at gjennom å åpent signalisere vilje til å diskriminere menn i ansettelsesprosesser, ikke bare tiltrekker seg kvinner, men også en viss type menn.

En annen teori er at konservative diskrimineres direkte eller indirekte. Svaret kan naturligvis også være så enkelt som at konservative har en naturlig aversjon mot linoleum og arbeidsplasser hvor administrasjonen tjener bedre enn staben de er ment å betjene.

I Norge nå er vi urovekkende avhengige av selvstendig næringsdrivende forskere, som Kjetil Rolness og Harald Eia, til å ettergå tvilsom forskning pro bono. Monokulturer vil slite med å holde tese-antitese-syntese runddansen gående. Hermeneutikk er ingen vidunderkur, men det er alt vi har.