Journalism

Norsk UD risikerer mye juling

02.06.2019

 

Da Barack Obama besøkte Norge sa han at Norge «bokser over sin vektklasse». Det likte folk å høre, selv om han sa det samme om andre land han ville smigre. Det er trolig fordi de ikke vet stort om boksing. Å bokse over sin vektklasse er en oppskrift på å få mye juling og lite forståelse.

Jeg vet, fordi jeg var dum nok til å takke ja til å gå noen runder med en tungvekter da jeg var yngre og mindre myk på midten. Etterpå kunne jeg knapt tygge på en uke. Det er uklokt å bokse over sin vektklasse, potensielt farlig.

Når maktforholdene i verden endrer seg, vil det endre rammebetingelsene for norsk utenrikspolitikk. En ny grad av konkurranse og knapphet sammenfaller med en svekkelse av de samme institusjonene som Norge nå hevder seg å være enda mer knyttet til enn da de var viktige.

Det er en kjent sak at norsk utenrikspolitikk tenkes i Arbeiderpartiet. Andre partier forvalter deres arv. Så også med den sittende regjeringen. Men la oss ikke overdrive tankekraften, for Arbeiderpartiet har ofte lånt fra Sverige, dit Norske politikere har reist for å laste ned fremtiden.

Som da Norge på 1990-tallet tok mål av seg å bli en ‘humanitær stormakt’ og braste ut på en hyperaktiv ‘engasjementspolitikk’ som etterlot seg en arv av aske. Men Arbeiderpartiet klikket nei til den siste oppdateringen, «Feministisk utenrikspolitikk 1.0».

Resultatet er at vi kjører med «Refleks-2007» som operativsystem. Konklusjonen på det Støres store utenrikspolitiske seminar var at norske interesser er ‘viktig’, men at mål og midler går ut på ett. Som resultat er norsk utenrikspolitikk kostbar og sprikende.

Hva er så Norges utenrikspolitiske linje? Det er ikke helt godt å si. I 2017 kom Stortingsmelding 36 «Veivalg i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk». Den brukte 45 sider på å si at fremtiden er full av utfordringer. Det var et fremskritt. NOU-en var ¼ så lang som forgjengeren, som sa det samme.

Utenriksminister Ine Marie Eriksen Søreide er lite synlig. Hun er lite interessert i den slags nett-verksbygging hvor den forglemmelige Børge Brende hadde sin forse, eller å skape medie-medvind for regjeringen som Støre. Det er lite i utenrikspolitikken som vitner om seks år med borgerlig regjering.

Søreide har gjort seg populær i UD. Vanligvis er det ikke positivt, et tegn på at ministeren er blitt fanget av systemet hun var ment å styre. Men IMES har vunnet respekt ved å arbeide hardere, ta jobben mer seriøst enn andre. Det har ikke forekommet nevneverdige feilskjær på hennes vakt.

Det har fått mediene til å se henne som Ernas naturlige arvtager, noe IMES ikke har gjort noe for å fremme. Hun breier seg ikke, dukker ikke opp i sammenhenger hvor hun ikke passer. Det er noe annet med Jens Stoltenberg som er så hyppig på NRK at det virker som han forbereder comeback.

Heller ikke IMES har gjort stort for å reformere UD, som er designet for å produsere den nå avviklede ‘engasjementspolitikken’. Den oppblåste organisasjonen har for mange målsetninger, for mange utenriksstasjoner og er for sammenfiltret med bistands-lobbyen.

Mangelen på nytenkning fra tidvis norsk utenrikspolitikk til å fremstå ufrivillig radikal, eksemplifisert i Erna Solbergs tale til FNs generalforsamling. Mens Erna priset internasjonalisme, multilateralisme og fellesinteresser, snakket vår viktigste allierte om patriotisme, selvstyre og nasjonale interesser.

Det har vært en tommelfingerregel for UD at Norge og USA ikke trenger å være enige, men at våre standpunkter må være forenlige. Spørsmålet er om de er så? Det vil vi finne ut, for Norge investerer nå store ressurser i å få plass i FNs Sikkerhetsråd.

Det vil trolig lykkes, på grunn av rivalen Canadas engasjementspolitikk som har vunnet landet en mengde nye uvenner. Det at vi ikke har ikke ambisjoner om å oppnå stort i sikkerhetsrådet, er ment å minske fallhøyden.

Men forrige gang vi satt der var Norge en hårsbredd fra å tvinges til å velge mellom regjeringskrise eller krise i forholdet med USA i forbindelse med Irakkrigen. Listen over spørsmål hvor Norge og USA er på kollisjonskurs er så lang at det skal diplomati i verdensklasse til for å komme helskinnet fra det.

Det er faren med å bokse over sin vektklasse. Når stormaktene kives kan det være på tide å utforske det hva statsviter Robert Rothstein kalte ‘fordelene ved å være ubetydelig’. Høyre utforsker lite, partiet har ikke brukt sine mange habile utenriksintellektuelle til stort.

Resultatet er at det er nesten umulig å forutsi hvor Norge vil lande når idealer og realiteter kolliderer.  Vi kan ha vyer om en ‘FN-ledet verdensorden’. Men det er som å drømme om at din 74 år gamle bestefar skal bli tungvektsmester i boksing. Det er inspirerende, men det er ikke utenrikspolitikk.