Journalism

Vi, de dansende

Dagens Næringsliv 03.07-2019

Vi, de dansende

Asle Toje, utenrikspolitisk forsker og kommentator

Jens Frølich Holte (H), statssekretær i Utenriksdepartementet svarer (28.06) på min kritikk av stortingsmeldingen om Norges rolle og interesser i multilateralt samarbeid. Det var gildt. Foruten å gjenta meldingens sammendrag, kommer han med to hovedmomenter; at jeg bør ‘forholde (m)eg til det som faktisk står i stortingsmeldingen’ og jeg ‘bommer også når det gjelder reform av FN’. Første punkt. Min kritikk er jo nettopp av hva som står i meldingen. Skal Norge å respondere på oppsmuldringen av 1900-tallets verdensorden med å investere alt vi har i marginaliserte organisasjoner? Det ville være uklokt. Selv ikke G. John Ikenberry, tenkeren bak tanken om en institusjonalisert liberal verdensorden som demmer opp for sentrifugalkreftene som multipolaritet frigjør – forsvarer denne teorien lengre. Bedre da å investere mer av våre ressurser der spillet spilles, ikke der vi mener det burde spilles.

Punkt to, reform av FN. Vet de ikke at det er lettere å mekle fred i Midtøsten enn å reformere FN? Vet de ikke at Generalsekretær António Guterres på kort tid har pådratt seg rykte for handlingslammelse og konfliktskyhet?  Vet de hvorfor talløse foregående planer for å ‘reformere FN’ har feilet? FN er hva det er. Det er fint at den finnes, men ideen er vakrere enn realiteten. Dette er en dypt dysfunksjonell organisasjon som over tiår har vist seg å mangle evnen til reform i annet enn navnet. Og allikevel kan regjering etter regjering resirkulere dette luftslottet. Det blir minst bråk av å gå i bane: Vi fullfinansierer flere dusin klima-bistand-freds organisasjoner som ikke kritiserer regjeringen så lenge de får mer penger, norske medier er som barn på urix - de vil bare høre at godteri er sunt; forskerne er et forsvunnet så dypt ned i sitt konstruktivistiske kaninhull at de ikke har svaret, de har ikke engang spørsmålet. UD er oppblåst og fagorganisert.

Men til sist vil denne lempelige logikken kollidere med virkeligheten. Når musikken slutter å spille og Norge danser videre, i vår naive tro på at det er våre dansetrinn som får musikken til å spille og ikke omvendt. Det øyeblikket kan være nærmere enn landets utenrikspolitiskes ledelse kan forestille seg.