Journalism

Hvordan kunne en konservativ utenrikspolitikk se ut?

Minerva 21.06.2019

Den norske debatten omkring mål og midler i utenrikspolitikken er preget av en grad av vanetenkning, i den forstand at alternativet til dagens politikk antas å være ytterliggående. Dette er underlig, siden norsk utenrikspolitikk i sin nåværende inkarnasjon er ytterliggående: Den norske utenrikstjenesten er overdimensjonert sammenlignet med land på vår størrelse.

Dersom vi legger sammen summene som årlig brukes på ulike former for drift og bistand, er utenrikspolitikken også uvanlig kostbar. Norges ambisjoner internasjonalt minner også mer om hva man ville vente fra en systemdefinerende stormakt, enn en småstat.

Alt dette bidrar til å gi Norge en utenrikspolitisk merkevare som har bred støtte i befolkningen og bidrar til å gi Norge en høy utenrikspolitisk profil som anses som gagnlig.

Nytenkning

En konservativ utenrikspolitikk kan naturligvis ta ulike former, men før noen tenkelige elementer skisseres kan det være naturlig å legge som premiss at tradisjonen skal respekteres. Noe stort brudd er ikke ønskelig. Spørsmålet må heller være om de samme godene kan oppnås på en bedre måte.

Ofte vil en slik nytenkning trenge seg på av tre brede årsaker; at økonomisk press tvinger frem en ny prioritering; at preferansene i befolkningen som utenrikspolitikken er ment å betjene nødvendiggjør en nyordning; eller at konteksten som utenrikspolitikken utspiller seg i har endret seg.

I Norges tilfelle anno 2019 er det økonomiske presset fraværende. Utenrikspolitikken som føres er for det meste ukontroversiell og kravene om endring er, om noe, færre og mer dempede enn før. Presset for nytenkning springer primært ut av de pågående endringene i det internasjonale systemet.

Disse endringene er beskrevet på en klar måte i innledningen til Stortingsmelding 27, som ble lansert 14. juni. Norges svar på endring er, i grove trekk, at Norge skal stå for kontinuitet. Landet skal forsøke å motarbeide effektene endrede maktbalanser og preferanser har på det internasjonale systemet.

Dette er en forståelig impuls, for Norge har investert mye i lagene av normer, regler, institusjoner og organisasjoner som samlet ofte refereres til som ‘den liberale verdensorden’. Allikevel er det lite som tyder på at en velmenende stat, eller koalisjon av slike stater vil kunne lykkes med dette.

Det kommer dels av at mange aktører ikke ser sine interesser tjent av rammeverk som kom til i en annen maktpolitisk kontekst. Klokere da som Giuseppe Tomasi di Lampedusa skriver i Leoparden: «Hvis vi vil at ting skal forbli som de er, må ting endres».

Den fremste faren for små stater i en kontekst av skarp stormaktsrivalisering, er å komme i klem. Dette trenger ikke engang å være intendert fra stormaktenes side. Det er en sideeffekt av å handle i et rom definert av makten til stater som vi ikke har innflytelse over.

Politisk realisme

Den konservative utenrikspolitiske tradisjonen kalles «politisk realisme». Dette vil være kilden til en konservativ norsk utenrikspolitikk. I boken «No Virtue Like Necessity» dediserer Jonathan Haslam fire antagelser som ligger til grunn for realisme:

Nasjonalstatene er sentrale aktører i internasjonal politikk, snarere enn enkeltpersoner eller internasjonale organisasjoner.
Det internasjonale politiske systemet er anarkistisk, fordi det ikke er noen overstatlig myndighet som kan håndheve regler over stater.
Alle stater søker makt slik at de kan sikre sin egen overlevelse. Makt er et knapt gode. Hvis noen har mer, vil andre ha mindre.
Aktørene i det internasjonale politiske systemet er rasjonelle, og deres handlinger antas å maksimere sine egne interesser slik de definerer dem.

Norges interesser er interessene til den norske befolkningen som betaler for utenrikspolitikken og som vil nyte eventuelle goder den leverer, men også lide konsekvensene av eventuelle feilgrep. Norge er en nasjonalstat, det er viktig å erkjenne dette.

Utenrikspolitikkens innhold vil avhenge av den løpende utviklingen. Det bør derfor holde å gjenreise prioriteringsrekkefølgen sikkerhet, selvråderett, økonomi og prestisjemålsetninger. Hvis vi er klar over hvilke av disse et gitt initiativ er ment å fremme, vil mye være gjort.

Utenrikspolitikken skal ivareta landets sikkerhet, uavhengighet, velstand og anseelse. Det er et hierarkisk aspekt i dette, med sikkerhet på topp. Det er av stor viktighet å ikke definere det ene som det andre.
Dersom politikk har som mål å skape ‘goodwill-kapital’, må den ha en klar forståelse av hva denne kapitalen skal brukes på, da slike ferskvarer raskt taper verdi. Langsiktige mål er like verdige som de kortsiktige, men de må være definerte.
Økt fokus på nærområdene. Norges globale politikk bør i noen grad omformes til et tydeligere nærvær i vårt nærområde, fra Russland til Island til Færøyene, Storbritannia og de andre nordsjøstatene. Det er her våre interesser og konkurransefortrinn krysses.
Norge bør utforske det statsviter Robert Rothstein kalte ‘fordelene ved å være ubetydelig’. Å være avventende er ikke like tilfredsstillende som å være aktiv, men det er tryggere.

Fire forslag til reform

Vel så viktig er det å bryte opp et utenrikspolitisk rammeverk som har fått sin form for å fremme den norske ‘engasjementspolitikken’, en hyperaktiv avart av liberal internasjonalisme. Er det noe statsvitenskapen lærer oss, så er det at institusjoner leverer det de er designet til å levere. Derfor fire forslag:

Avvikle ‘den norske modellen’. Den korporative ordningen hvor statsfinansierte NGOer gjøres til bærere av norsk utenrikspolitikk er ikke formålstjenlig. Samrøret mellom statlige og ikke-statlige aktører og motivasjoner er en risikofaktor.
Rekruttere bedre. For tilgang til talenter må UD rekruttere aktivt. Dagens ordning, hvor de som føler seg kallet søker aspirantkurset, var avhengig av jobbens iboende prestisje. Denne synes å være dalende. Dette kommer dels av at det er flere ansatte enn interessante karriereløp.
Slanke organisasjonen. Et mindre UD vil være lettere å styre, noe som vil øke potensialet for synergieffekter. UD bør i mindre grad være finansieringskilde for små aktører. UD skal vite hvor de er i næringskjeden.
Automatiser, digitaliser, effektiviser. Mer av saksbehandling bør flyttes hjem og gjøres elektronisk. Antall utenriksstasjoner bør reduseres som del av en ‘nærdiplomatireform’ der det utvikles ‘red teams’, som på kort varsel kan sendes til land og regioner Norge trenger økt nærvær.

Naturligvis vil ikke dette skje. Utenriksminister Thorvald Stoltenberg skal ha sagt at «livet er for kort til å prøve a reformere UD». Gahr Støre gjorde et helhjertet forsøk, men med begrenset hell. Det er mest sannsynlig at norsk utenrikspolitikk vil fortsette i sitt etablerte leie til det simpelthen ikke går lengre. Det øyeblikket kan ligge nærmere i tid enn mange tror, for verden er i endring.