Journalism

Gjeninnfør De, Dem og Deres!

Vårt Land Jul 4 2019

Det foregår for tiden en stor debatt ­omkring netthets. På den ene siden er det f­lere ­kampanjer som tar til orde for å stoppe netthets med ­loven i hånd. På den andre siden er det en kampanje som opp­fordrer Stortinget til å oppheve straffe­lovens paragraf 185, som ­omhandler «diskriminerende ­eller hatefulle ytringer».

Hvorfor slik splid? Er ikke alle mot hets? Problemet er at det er en skjønnsmessig vurdering hva som rammes av anklagen. Det gir for tiden stor fordel å innta offerrollen og vi ser konturene av et hierarkisk krenkokrati hvor ­ulike gruppers krenkelser til­deles ulik verdi.

Vilkårlig hets-bebrep. Et ­eksempel er påkrevd. La oss si at en hvit norsk artist kaller en sort norsk artist «mokkamann». Hva om sistnevnte før har snakket om hvite som «bleikfis»? Begge er hets på basis av rase, men bare én av dem fikk sitt omdømme revet i filler av et samlet medie­korps.

Dette er grunn til å advare mot et vilkårlig hets-begrep som fordømmer enkelte for de samme uttalelsene som andre vil berømmes for sitt mot for å uttrykke. Tenk på et identisk ­hatefullt utsagn om Hadia Tajik og Sylvi Listhaug, artikulert av henholdsvis Ronny Hansen og Sigrid Tusvik Bonde.

Det at kampanjene mot hets ikke er bredt sammensatt gir grunn til uro. Det synes å være de som alt ha en privilegert plass i ordskiftet som definerer hva som er utilbørlig, sett fra ­deres ståsted. For det synes aldri å være plass til ett eneste utsagn fra deres egne i listen over hatefulle utsagn.

Toleranse. La oss være ærlige, det er et klasseperspektiv her. De med universitetsutdannelse vet å hetse uten å rive snuble­trådene. Vi vet hvor grensene går, dels fordi vi definerer dem. Og når vi bryter reglene, kaller vi det for satire.

Å introdusere domstolene som ordskiftets overdommere vil ikke løse noe som helst. Det vil bare føre til at det brede ordskiftet evakueres av stadig større grupper som trekker seg tilbake til den slags meningsfelleskap som rikspressen kaller ekko-kammer når det vedrører andre enn dem selv.

Offentlig shaming vil trolig oppmuntre selvsensur, det er jo målsetningen. Om Sverige er en målestokk vil det ramme mye bredere, få flere til å ­unngå å ­utrykke sine meninger om kontroversielle emner i frykt for å ende opp foran et folke­tribunal utgjort av deres menings­motstandere.

I sum: Netthetslovene er et angrep på ytringsfriheten fra de samme menneskene som hevder seg å være dens legemliggjøring. Vi synes å ha glemt at toleranse ikke betyr å tolerere det vi liker, det betyr å tolerere det vi misliker.

Feil løsning. Jeg har selv opplevd min dose hets, i siste ­runde fordi jeg forsvarte Prinsesse Märtha Louise på NRK. Jeg løp ikke til mediene. Det å vinne debatten med henvisning til sitt såre skinn synes meg uverdig, som å vinne en tennismatch med kreativ dans.

Hva jeg forsøker å si, er at­ ­problemet er reelt. Det er bare løsningen som er feil. La meg ­heller komme med et forslag som ikke er autoritært, som er enkelt og som kan bidra til å avhjelpe det faktiske problemet at en del synes å mangle sperrer for hva de får seg til å si om andre.

Jeg tror at noe av problemet kommer av overfamiliaritet, hva Aslak Nore i sin tid kalte intimitetstyranni. Det kan synes fint at vi er på fornavn med statsministeren, men det fører også til at folk sier ting til politikere som de burde ha reservert for folk de kjenner godt nok til å kalle «Erna».

Avstand. Før i tiden hadde vi høflig form: De - Dem - Deres. Ifølge språkrådet var poenget med disse formene mellom ­annet å «skape en viss avstand». Det er nettopp hva vi trenger. Jeg har selv noe erfaring med høflig form fra spansk (Usted i stedet for Tú) og tysk (Sie i stedet for Du).

I disse språkene brukes slik tiltale av høflige mennesker om og overfor folk de ikke ­kjenner i­ ­offentlig sammenheng. Det er vanskelig å kombinere ­sjikanøs ordbruk med høflig form. ­Hjernen vår disiplinerer oss tilsynelatende ubevisst, som er ­akkurat hva vi er ute etter.

Vi hadde i Norge for ikke ­lenge siden innarbeidet de høflige ­formene, min bestefar brukte dem ufravikelig om folk han ikke kjente personlig. Andre minnes forgangen høflighet i historien om Fritjof Nansen og Hjalmar Johansen: De overlevde i isødet på hvalrosspekk, isbjørnkjøtt og tran.

Julaften 1895 skriver ­Nansen at de to byttet skjorter: De s­atte den ytterste innerst og den ­innerste ytterst. Nyttårsaften foreslo ­Nansen at de skulle bli «dus». Hadde de unnlatt å gi etter for fristelsen hadde vi kanskje vært høfligere i dag.