Journalism

Prosessen mot Roger Scruton

Minerva 23 juli 2019

Den britiske regjeringen ber om unnskyldning for å sparke den ledende konservative filosofen Roger Scruton over et forvrengt intervju.

 

Asle Toje

 

Kanskje han burde ha lyttet til seg selv? Roger Scruton har skrevet boken «Svindlere, svermere og sjarlataner» (2015 [1985] og han har påpekt hvordan venstresiden har erobret mediene og derfra spiller rollen som den politiske opposisjonen.

 

Og allikevel lot han seg i april 2019 intervjue av The New Statesman, venstresidens intellektuelle flaggskip i Storbritannia. Det skulle han få angre på. Jeg tar noen strakser til å legge frem saken, siden den ikke er omtalt i norske riksmedier.

 

Dette intervjuet skulle bli beryktet, fordi tidsskriftet solgte det inn på Twitter og på nett med sitater som er ment å få Scruton til å fremstå som antisemitt, rasist og muslimhater.

 

For eksempel ble han sitert på at det fantes et «Soros-imperium i Ungarn», men journalisten inkluderte ikke resten av sitatet «Det er ikke nødvendigvis et jødisk imperium, den slags er tull».

 

Tidsskriftet løftet også frem at «hver kineser er en slags kopi av den neste», men unnlot å få det frem at Scruton kritiserte kommunistpartiets ensretting av samfunnet, ikke etniske kinesere.

 

Scruton ble også beskyldt for å si at ‘Islamofobi’ er et «propagandabegrep», oppfunnet for å skjerme islamister fra legitim kritikk. Igjen tok Scruton forbehold og igjen ble disse borte i kortformen.

 

Sitatene ble så forsterket og resirkulert i en selvbekreftende malstrøm. Når du leser mediedekningen av skandalen er det påfallende hvordan mediene skaper et misvisende inntrykk. Mange overskriftslesere erklærte seg krenkede.

 

The New Statesman skal ha respekt for at de til sist unnskyldte seg Scruton og vedkjente at deres forhåndsomtale om intervjuet «ikke representerte hans synspunkter» og «beklager de vansker som dette kan ha forårsaket Sir Roger».

 

Det synes en lite spesifikk beklagelse siden tidsskriftet krevde en høyst spesifikk straff – de ville ha Scruton sparket fra sin ubetalte stilling i The Building Better, Building Beautiful Commission.

 

Scruton har, i likhet med mange konservative akademikere, gitt opp å undervise ved universitetet. De kunne altså ikke kreve at professoratet skulle tas fra ham. I stedet var kravet at han ikke måtte få lede et utvalg som er ment å se på om vi kan bygge vakrere bygninger.

 

De som lurer på hvorfor det er påkrevd, kan lese En sort bok om arkitektur, de stundesløse kan lese Kjetil Rolness om Y-blokka og de riktig travle kan kaste et blikk på det nye Munch-museet.

 

Scruton har lenge vært en pådriver for vakker arkitektur og vil for mange være kjent gjennom BBC-dokumentarserien «Why beauty matters», som NRK aldri har vist. Han har også skrevet en rekke bøker på emnet.

 

Scruton var sjanseløs i mediestormen som mediene selv hadde skapt. Tilsvarsretten under slike omstendigheter er som en fjærpenn i vinden.  Ingen av ytringsfrihetens fyrtårn kom han til unnsetning, ikke The Guardian, ikke BBC, ikke Amnesty, ikke Pen International

 

Regjeringen som hadde satt ned utvalget fikk panikk når harde ord som rasist, antisemitt, homofob et cetera kom på trykk. Parlamentarikere fra det konservative partiet kastet seg på journalistenes krav om at han måtte sparkes. Straffen bekreftet anklagene.

 

Da Scruton fikk sparken avbildet George Eaton (journalisten som hadde intervjuet ham, som hadde kurert sitatene fra intervjuet og som hadde krevd ham sparket) seg selv på Instagram mens han feiret med sjampanje.

 

Leseren vil kanskje tro at det var en av de mange ytringsfrihetsorganer som rettet opp denne uretten. Eller kanskje en av de mange organisasjonene som skal bekjempe ‘fake news’; et britisk faktisk.no, eller de ansiktsløse håndhevere av Facebooks interne retningslinjer?

 

Da tar du feil. Det var mest av alt en enkelt journalist, en venn av Scruton, Douglas Murray som kjempet frem beklagelsen. Med monoman intensitet gikk han i strupen på sin kollega fra sin egen kommandohøyde i konservative The Spectator.

 

Scruton ville selv bidra med et intervju med BBC . Intervjuet viser hvor vanskelig det er å forsvare seg, selv mot falske anklager. Scruton fremstod som sur og selvrettferdig. Det er jo naturlig, men han var like fullt et elendig vitne.

Det var kun etter måneder med kampanjejournalistikk i konservative medier at The New Statesman erkjente at de virkelig hadde bondefanget Scruton. Det var et historisk øyeblikk. Også i Storbritannia er det ytterst sjelden at medier erkjenner i seg selv hva de avslører i andre.

 

23. juli ble Roger Scruton gjeninnsatt. Theresa May som frakjente Scruton all anstendighet og sparket ham for åpen scene gjorde dette som en av sine siste handlinger som statsminister. The New Statesman har ‘degradert’ den ansvarlige journalisten, men de sparker ham ikke.

 

Jeg avslutter med ordene til, Adrian Woolridge, en av de få journalistene som kom godt ut av denne triste affæren. Bagehot-korrespondenten advarte alt i april mot sakens presedens – at det er legitimt å sparkes folk bare fordi noen føler seg krenket av hva de sier.

 

 

[B]egge sider av det politiske skillet skal holdes til samme standarder. Dette er spesielt viktig ved universiteter, der de som har ansvar for å utdanne neste generasjon lener seg sterkt mot venstre.

 

Plaging av konservative intellektuelle fratar ikke bare studentene muligheten til å høre et tilfang av meninger. Det fratar også liberalere den oppstivende disiplinen fra å måtte krangle med mennesker fra andre intellektuelle tradisjoner.

 

[Vi skal vokte oss] for pressgrupper som krever vetorett mot det som kan sies på den offentlige torgalmenningen. Det viser seg ofte at de som står bak kravene om ‘no-platforming’ er et lite mindretall som ikke representerer andre enn seg selv.

 

Det liberale demokratiet er i hovedsak et styre gjennom meningsbrytning. Hvis folk kvier seg for å delta i offentlig diskusjon fordi de bekymrer seg for at de vil bli utsatt for en hylende mobb, dør til slutt det liberale demokratiet.

 

Offentlige organer, særlig universiteter, må gjøre sitt ytterste for å forsvare kontrære tenkernes rettigheter, selv om de kontrære tenkerne, som Sir Roger, noen ganger går for langt.

 

Det er godt sagt og det stod i The Economist. Det ville vært enda finere om ikke Adrian Woolridge selv var konservativ, etter ryktene den siste i redaksjonen ved det liberale flaggskipet. Ville noen skrevet denne teksten om ikke han var der?