Journalism

Hvorfor liberale og konservative misforstår hverandre.

Minerva 19.07-2019

La meg starte med å ro litt mot strømmen, jeg lover det blir lettere etterpå: Det grunnleggende ideologiske skillet i vestlig politikk i dag, er mellom liberale og konservative. Nesten alle som kaller seg sosialister, er selvfornektende venstreliberalere – de er tilhengere av menneskerettigheter, rettstat og privat eiendomsrett.

 

Denne utviklingen går på tvers av de etablerte partiene og koalisjonsalternativene. Det er mye av grunnen til at vestlig partipolitikk er i kaos. Mangt et parti og mang en koalisjon holdes sammen av tullete skremmebilder av hva ‘de andre’ vil gjøre, mer enn troen på noe felles prosjekt.

 

Ved inngangen til juli kunne det liberale flaggskipet The Economist annonsere på forsiden: «The global crisis in conservatism». Overskriften var bedre enn konklusjonen. De vil ha leseren til å tro at at de konservative har forrådt sitt ‘sanne jeg’, som er å være irrelevante når de ikke er liberale.

 

 

 

I virkeligheten opplever konservatismen en renessanse. I så måte bekrefter The Economist et funn fra en studie av Michael P.Halla og Kaitlin T.Raimi:

 

«Folk som tror seg å besitte overlegen innsikt hadde størst sjanse for å overestimere hva de tror de vet i forhold til deres faktiske kunnskap om en rekke politiske emner».

 

Lederartikkelen viser hvor lett selv mennesker som tror seg å være bedrevitende tror det verste om konservative; at vilje til å forsvare grenser må bunne i fremmedfrykt, at ønske om begrenset innvandring er et uttrykk for latent rasisme, at ønsket om å bevare nasjonalstaten må bunne i nasjonalisme, at et fokus på lov og orden avslører et autoritært sinnelag.

 

Nyere forskning tyder på at politisk grunnsyn kan ligge dypere enn hva som har vært antatt, kanskje det sågar er arvelig. Dette vil bidra til å forklare hvorfor liberale og konservative så sjelden klarer å konvertere hverandre, men også hvorfor vi forstår hverandre så dårlig.

 

Politisk ømtålige emner har til felles at de på bunner i en moralsk vurdering. Psykologiprofessoren Jonathan Haidt har utviklet noe han kaller «Moral Foundations Theory», hvor han finner seks kilder til moralske vurderinger. I grove trekk ser de slik ut:

 

Omsorg: å ivareta og beskytte andre (motsatt av å skade).

 

Rettferdighet: fremme rettferdighet i henhold til felles regler (motsatt av juks).

 

Lojalitet: Å stå med dine egne, familie, nasjon ( motsatt av svik).

 

Respekt: ​​Å bøye seg for tradisjon og legitim autoritet (motsatt av undergraving).

 

Hellighet: Å holde visse ting hellige (motsatt av normbryting)

 

Frihet: Det autonome individ (motsatt av undertrykkelse)

 

Sammen med forskerne Jesse Graham og Brian A. Nosek har Haidt funnet ut at folks følsomhet overfor de seks moralske fundamentene korrelerer med deres politiske ideologier. Ved hjelp av spørreskjemaet «Moral Foundations» fant Haidt og Graham at liberale er mest sensitive overfor omsorg og rettferdighet, mens konservative tillegger alle seks vekt.

 

Haidt skriver på side 334 i boken The righteous Mind: «Når jeg snakker med liberale publikum om tre av fundamentene [for moralske vurderinger] – Lojalitet, Respekt, Hellighet – finner jeg at mange i publikum ikke bare unnlater å resonnere; De avviser aktivt disse hensynene som umoralske.

 

Lojalitet til en gruppe krymper den moralske sirkelen; det er grunnlaget for rasisme og utestenging, sier de. Autoritet er undertrykkelse. Hellighet er religiøs ‘mumbo-jumbo’, hvis eneste funksjon er å undertrykke kvinnelig seksualitet og rettferdiggjøre homofobi.»

 

Haidt, Graham og Nosek testet hvor godt liberale og konservative kunne forstå hverandre. I testen ble to tusen respondenter bedt om å fylle ut et spørreskjema. En tredjedel av tiden ble de bedt om å svare normalt, som seg selv. En tredjedel av tiden de ble bedt om å fylle ut slik de antok at en ‘typisk konservativ’ ville svare. En tredjedel ble bedt om å fylle ut som en ‘typisk liberaler’.

 

Poenget var å kartlegge stereotypene som hver side holdt om den andre og på samme tid kontrollere i hvilke grad fordommer samsvarer med motpartens faktiske meninger. Den underliggende konkurransen er naturligvis: «Hvem var best i stand til å late som å være den andre?»

 

Studien kommer frem til en mengde funn, et sentralt er at liberalere var minst treffsikre, spesielt de som beskrev seg som «veldig liberale». De største avvikene i hele studien kom da liberalere besvarte spørsmålene om omsorg og rettferdighet som om de var konservative.

 

På spørsmål om påstander som «En av de verste ting en person kan gjøre, er å skade et forsvarsløst dyr» eller «Rettferdighet er det viktigste kravet til et samfunn,» antok liberalere at konservative ville være uenige. I større grad enn motsatt tilla venstreliberale konservative holdninger de ikke har, noe som kan bidra til å forklare hvorfor enkelte politikere vekker slikt hat blant venstreliberalere.

 

Hvis du har et moralsk kompass som nesten utelukkende svinger etter intuisjoner om omsorg og rettferdighet, er du trolig n av de som var sterkt for åpne armer under migrantkrisen, har stor tro på at det er riktig å ta fra de rike og gi til de fattige.

 

Et godt råd å kan være å reflektere over at moralske funderinger kan bygge på forskjellige fundamenter – uten at de er mer eller mindre moralske av den grunn. Det sentrale er at konservative har et mer fasettert moralsk univers, skal vi tro Jonathan Haidt.