Journalism

Kan vi redde Afghanistan fra seg selv?

Norges forsvar, Nr 7 - 2009

A scrimmage in a Border Station
A canter down some dark defile
Two thousand pounds of education
Drops to a ten-rupee jezail

Rudyard Kipling


Fra Norges Forsvar 7/09

NATO er i en kamp mot kultur og geografi. Råmaterialet for en moderne stat er svakere i Afghanistan enn i Irak. Siden den sovjetiske invasjonen i 1979 har 30 år med krig undergravd autoritetsstrukturer og forringet menneskelig kapital. Kapasiteten i befolkningen for administrative oppgaver er liten; samholdet er enda mindre. Afghanistan minner mer om stater i Afrika i sør for Sahara enn om nabolandene. Regjeringen bak president Hamid Karzai er svak, korrupt og partisk. Presidenten selv ble knyttet til utstrakt valgjuks under presidentvalget 20. august.

Kort tid etter valget viste en meningsmåling i Washington Post for første gang at et flertall av amerikanere, 51 prosent, er mot krigen. Mens oppslutningen i USA er dalende, så er den stigende i Norge. En meningsmåling utført av Sentio viser at 56,7 prosent av de spurte mener Norges militære bidrag til den NATO-ledede ISAF-styrken i Afghanistan bør fortsette. Støtten har økt med 8 prosentpoeng sammenlignet med tilsvarende undersøkelse i 2008.

Noe av årsaken til dette er nok at nordmenn flest merker lite til konflikten. Krigen har blitt pakket inn i hva Janne Haaland Matlary sommerens DN-debatt kalte «evfemismer og fredsvokabular». Mesteparten av norsk nyhetsdekning vies bistand og humanitære anliggender. Militært lar Norge andre ta de farligste oppgavene og tapene som kommer med det. Som en dansk oberst påpekte under en arbeidslunsj «mens vi sender hjem kister, sender dere hjem tepper.» McChrystals prøve Omleggingen fra Bush til Obamas utenrikspolitikk har vært mindre vidtgående enn mange ventet.

I karikaturversjonen, var det Bush som var besatt av «den globale krigen mot terror», mens Obama næret idealistiske tanker om demokrati og omfordeling. I realiteten har Obama gått bort fra liberal nasjonsbygging i Afghanistan og lagt økt vekt på terror-bekjempelse. Fra NATO-hold gjentas det at vi ikke skal vente at Afghanistan blir et nytt «Sveits». Dette er kode for at vi skal ha meget lave forventninger til hva 98 milliarder kroner i årlig bistand og 110,000 soldater vil avstedkomme.

Rory Stewart, forfatter av boken «Afghanistan: The Places in Between» hevdet nylig i et fjernsynsintervju at vi trolig kan glemme drømmer om demokrati, menneskerettigheter og rettsstat. At fravær av borgerkrig er så bra som det kan få blitt. Dette kommer samtidig som at land som er stasjonert i sør – Danmark, Storbritannia og Canada – tar det som en selvfølge at de skal kunne reise hjem før de landene som valgte lettere bører.

USAs strategi har vært å gjenreise Afghanistans økonomi og stat gjennom «clear, hold og build» hvor målet er å skille opprørere fra befolkningen. Modellen, best kjent fra Lewis Sorleys bok «A better war», er at troppene har som mål å rydde et område for opprørere. De skal deretter skape sikkerhet og iverksette et raskt utviklingsprogram for å bygge bærekraftige lokale institusjoner.

USA valgte Helmand-provinsen som prøveklut på denne metoden. Den 31. august lekket BBC at konklusjonen på general Stanley McChrystals «60-dagers strategisk vurdering», var at denne taktikken «ikke virker». Blandingen av sivile og militære mål har økt antallet «myke» mål for Taliban.


Tallenes dystre tale

Situasjonen har blitt verre over tid. En nylig utgitt rapport fra Senter for internasjonale og strategiske studier i Washington inneholder noen tankevekkende tall.

Her fram går det fram at antall angrep pr. mnd. i gjennomsnitt har gått opp fra 50 fra 1220 på syv år. Antall selvmordsbomber har økt fra 0 til 1200. Antall amerikanske soldater som er drept har økt fra 20 til 155 i året. I skrivende stund har 295 koalisjonsoldater bøtt med livet, mot 294 for hele 2008. Som Rudyard Kiplings kolonialister før dem, har NATO erfart at vanskelig erstattbare tropper opp mot fiendtlig lokalfolkning er et regnestykke som ikke går opp. AK-47, jezailens arvtager, er allemannseie i et land som flommer over av bistand og narkotikapenger.

Siden han tok kommandoen den 10. juni, har general McChrystal justert koalisjonsstyrkenes fokus fra å jakte på opprørere til å prøve å beskytte den afghanske befolkningen etter malen utviklet i Irak av general David Petraeus. NATO ventes i tiden fremover å konsentrere styrkene i tett befolkede områder og å trappe opp innsatsen for å trene afghanske soldater og politi.


Ny norsk strategi

Denne utviklingen retter fokus på den norske regjeringens nye Afghanistanstrategi, kunngjort i juni. En strategi som har fått lite oppmerksomhet. Det hele baserer seg på en prosjektgruppe bestå- ende av Utenriksdepartementet, Forsvarsdepartementet, Justisdepartementet og Forsvarsstaben. Sett utenifra er dette et uvanlig dokument. Med sine mange glansete bilder minner den mer om et av Norads skrytehefter enn en forsvarsstrateg. Dette er ikke tilfeldig. Dokumentet er et forsøk på helhetstenkning hvor militærmakt, diplomati og bistand innsats ses i sammenheng.

Forsøket på å koordinere Forsvarsdepartementet, Justisdepartementet, Utenriks-departementet og Norad er prisverdig selv om det markante skillet i klarhet mellom de militære tekstbolkene og de sivile er i øyenfallende. Afghanistan- strategien fremstår ikke som integrert, engang på papiret. Dokumentet er i så måte et vitnesbyrd på manglende sivil- militært samarbeid snarere enn den vitamininnsprøytningen den var ment å være. Dette er et byråkratisk, ikke et militært produkt.

Strategien bruker overraskende lite blekk på å reflektere over hvorfor så lite har blitt oppnådd. Det nevnes heller ikke at områdene hvor norske styrker opererer er stasjonert knapt kan sies å være under sentralmaktens kontroll og at snakket om «afghanisering» således mister mening. Ikke et ord nevnes om at riksrevisjonene i flere av våre allierte har oppdaget storstilt misbruk av bistandsmidlene som overrisler landet. I stedet rettes fokus mot det norske svaret: mer opplæring for den afghanske hæren og politiet, mer bistand og mer fokus på «integrert» sivil- militært samarbeid. All den tid amerikanerne serøst vurderer å avslutte operasjonen grunnet manglende suksessvirker den norske «strategien» ute av kontakt med virkeligheten.

I følge den politiske teoretikeren Hans Morgenthau søker alle militære strategier å etablere en kobling mellom militære midler og politiske målbare målsetninger - og kan bli kritisert for sin gyldighet og logiske konsistens. I så måte er det grunn til å spørre om dette dokumentet i det hele tatt kan kalles en strategi. Den norske strategien mangler klare kriterier for suksess eller mangel på sådan. Fra akademia til fronten Regjeringen har gang på gang rettet kritikk mot den internasjonale innsatsen for utvikling og oppbygging i Afghanistan. Statssekretær Espen Bart-Eide har påpekte at

«Det internasjonale samfunnet har i Afghanistan trolig satt ny rekord i manglende helhetstenking. De internasjonale aktørene er mer enn alminnelig fragmentert. Gode intensjoner er blitt dårlig fulgt opp. Det mangler en overordnet politisk strategi for utvikling av Afghanistan, som valget av militære virkemidlene må underordnes. Afghanerne må oppleve reelle framskritt dersom det skal skapes fred».



Det er vanskelig å være uenig med denne analysen. Hva som er mindre sikkert er hvorvidt Norges kur for å forbedre den internasjonale samordningen av sivile og militære bidrag til ISAF-styrken er den rette. Dette er Bart-Eides favorittanke og regjeringen har gang på gang understreket dette under en rekke NATO-sammenheng. «Civil-military operations » er et interessant eksempel på et akademisk modells vanskelige ferd over i den virkelige verden. En rekke studier viser mangel på entydige felles retningslinjer for sivil -militært samarbeid gjør at sivile aktører kvier seg for å underlegge seg militære hensyn.

Et viktigere ankepunkt er at den norske strategien vil kunne repetere Amerikanernes erfaringer fra Helmand gjennom å øke antallet myke mål for Taliban uten å kunne effektivt beskytte disse. Den norske strategien er så opptatt av å se fremover at den glemmer å se at mye av dette nye alt har blitt prøvd uten hell. Tiden vil vise om den «nye» norske strategien er den samme som den Amerikanerne er i ferd med å bevege seg bort fra. Å se sivile og militære aktører som to sider av samme sak er uten tvil bekvemt, rent politisk, i Norge. Om det er klokt eller formålstjenlig er mindre sikkert.