Journalism

'Ā«LangtvekkistanĀ»'

KLASSEKAMPEN 17.10.2009

Obama er i tenkeboksen. Skal USA sende flere soldater, 40.000 om den militære ledelsen får det som de vil? Alternativet er å redusere den militære innsatsen i Afghanistan til en ren antiterroroperasjon. Kvitt eller dobbelt.

Bakteppet er at etter åtte år i felt er alle involverte i ferd med å miste troen på at operasjonen vil lykkes. Dette gjelder ikke bare i sør, hvor alliansen står foran de største utfordringene. Taliban er på frammarsj – nord, sør, øst og vest. Er Afghanistan tapt, eller kan situasjonen snus ved hjelp av et «oppsving» av samme type som brøt trenden i Irak?

2007 vil bli stående som et vendepunkt. Da snudde opinionen. Det ble en flertallsmening at konflikten ikke er vinnbar. Siden har fremgangen som ble oppnådd etter Taliban-regimets fall i 2001, gått opp i linningen. Øverste leder for den britiske hæren, general Sir David Richards, varslet nylig at offentligheten måtte «våkne opp» til den skremmende muligheten for at vi kan lide militært nederlag i Afghanistan. Exit med helikopter fra taket.

Det Afghanske problem har tre hoveddimensjoner, hver tema for en ny bok. For det første mangler sentralregjeringen under president Hamid Karzai legitimitet. Seth Jones beskriver i «In the Graveyard of Empires» at hærens lojalitet og kampvilje er høyst usikker. Vesten står som garantist for en mann som mange anser å jukset seg til valgseier og som driver offentlig praksis til privat vinning. Hva vi før i tiden kalte en korrupt despot.

Den andre store utfordringen er heroin. Gretchen Peters anslår i boka «Seeds of Terror » handelen til å være verdt over 6 milliarder dollar. Opium er i dag for Afghansk økonomi hva olje er for Norge – men uten at staten beskatter og omfordele rikdommen. Peters hevder at å se gjennom fingrene med opiumsøkonomien har vært en strategisk blunder. Det har gjort narkotikabaronene til en viktig politisk maktfaktor i landet.

Den, i min ringe mening, beste boka fra kampene så langt er «Desperate Glory», av Sam Kiley. Han beskriver det tredje og mest presserende problemet, nemlig at Taliban igjen er på fremmarsj. Taliban har valgt en taktikk der de angriper gjenoppbygd infrastruktur for å få koalisjonsstyrkene til å framstå som maktesløse. Skyggespillet sliter på kasernesoldatene. I Helmand er det ekte krig. Kiley hevder mennene som får gå i krigen nesten uten unntak «elsker å spille det farligste spillet noensinne oppfunnet – den opprinnelige sporten ... følelsen av å være der historien skapes».

Stan McChrystal, som nylig tok kommandoen over de allierte styrkene, har gjenåpnet strategidebatten. NATO de siste fem årene snakket mye om å integrere sivile og militære virkemidler. Dette har ikke avfødt de ventede resultatene, og har også vært en bekvem unnskyldning for allierte til å la være å sende flere soldater. I alt snakket om at «det ikke finnes noen militær løsning» glemmes det at bistand heller ikke har levert. Det er en avgrunn mellom bistandsreklamens kumbaya og hva de faktisk har fått til.

Dette øker presset på Norge for å bidra mer. Som Gahr Støre uttrykte det etter Obamas tale til FN «Obamas budskap kommer til å forme norsk utenrikspolitikk. Nå er det opp til oss. Når vi er enige i budskapet, må vi engasjere oss». Og det er trolig alt hva Obama vil få fra Norge – engasjement. Kanskje litt «interkulturell dialog» eller enda mer bistand, men ingen kamptropper. For amerikanerne er det som å ha bedt om lapskausen og i stedet bli sendt saltet.

Snikopptrappingen er alt et faktum. I dag er det i overkant av 110.000 utenlandske soldater i Afghanistan. Isaf-styrken er nesten doblet fra 32.800 i 2006 til 64.500 soldater. Norge er ikke alene med sin motvilje mot å sende flere. En kilde nær NATOs generalsekretær Fogh Rasmussen beskriver desperasjonen over at land etter land vrir seg unna troppebidrag, men tilbyr meninger: «Det virker som om størrelsen på forsvaret er omvendt proporsjonal med tiltroen til egne strategiske evner».

Det er liten tvil om at taktikken de allierte har bruk for å stabilisere Afghanistan så langt har vært mangelfull. Det kan virke som om det «sivilmilitære» fokuset har bidratt til å øke antallet «myke» mål for opprørerne. Regjeringer ivrige etter å skape balanse mellom militære og «sivile» virkemidler har latt bistand regne ned over landet. Det har ifølge en rekke evalueringer bidratt til å skape korrupsjon, sette markedsmekanismer ut av spill og forderve demokratiet.

Afghanistan er et geopolitisk langtvekkistan. På tross av alle påstandene om det motsatte. Det er derfor allianselederne nå flakker med blikket. Ingen snakker lenger om seier, bare om hvordan oppdraget kan avsluttes uten nederlag. Obamas valg vil si mye om han som øverstkommanderende. Vil han gå dypere inn slik general McChrystal ber om – eller vil han lytte til visepresident Biden, trekke seg ut og fokusere på Al-Qaeda? Et tredje alternativ er at Obama viser seg å ha samme programvare som Bill Clinton, og forsøker å gjøre begge deler samtidig.