Journalism

'Obamas atomvĂ¥pen'

KLASSEKAMPEN 21.11.2009

Ingen våpen er som atomvåpen. Derfor har USA ingen planer om å bli av med dem.


Den første Washington-regelen om atomangrepspolitikken er at du ikke snakker om atomangrepspolitikken. Den andre Washington-regelen om atomangrepspolitikk er at hvis du blir tvunget til å snakke om atomangrepspolitikk, svarer du med en variant av «Alle alternativer er på bordet». Hvis det slår feil, snakk om nedrustning.

Atomvåpen er sjelden en relevant maktressurs - I krig eller fred. Så hvorfor simpelthen ikke avskaffe dem? Barack Obamas vyer i den retning var medvirkende årsak til at han får Nobelprisen. Når vi finleser de finskårne frasene blir det snart klart at dette handler om hva Obama skulle ønske han kunne gjøre, ikke hva han kommer til å gjøre: USA vil aldri avruste før alle andre gjør det først.

Grunnen til dette kan være verdt å gjenta. Til nytte for de som lider av de intellektuelle mangelsykdommene som kommer av en ensidig idealistisk diett.

En verden uten atomvåpen var en av målsetningene i ikke-spredningsavtalen fra 1967, som fastslår at stater som ikke har atomvåpen sier seg enig i ikke å anskaffe dem, og at stater som har atomvåpen skal avvikle disse. At verdens ledere i 40 år rutinemessig har bekreftet traktatforpliktelsene, setter Obamas ord i et annet lys. Også tomme løfter kan resirkuleres.

Målet om atomavrustning en utopi. Grunnen er enkel: atomvåpen finnes. De kan ikke «uoppfinnes». Enhver kan forstå at hvis alle blir enige om å gi opp disse våpnene, men ett land «jukser» – stikker unna noen bomber – vil dette landet ha et enormt overtak i en fremtidig konflikt. Dette er en risiko ingen rasjonell aktør vil ta. Derfor er atomvåpnene kommet for å bli.

Det er dessuten ingen grunn til å tro at land som i dag prøver å utvikle atomvåpen vil avslutte sine forskningsprogrammer dersom stormaktene faktisk avruster. Det er ikke slik at enhver handling i små og mellomstore land er en reaksjon på arrogante stormakter. Israel og Irans atomambisjoner har mer å gjøre med regionale spill enn globale maktbalanser.

Atomvåpen er meget effektive til avskrekking. I klartekst betyr det at eventuelle fordeler ved å angripe en atommakt utveies av de uakseptable konsekvensene av et motangrep. Kenneth Waltz hevder i boka The Spread of Nuclear Weapons at ’gradvis spredning av atomvåpen bør ikke fryktes, men snarere ønskes velkommen’ fordi slike våpen virker stabiliserende. Atomvåpen spilte en sentral rolle i å holde Sovjetunionen og USA stangen under Den kalde krigen.

Hvorvidt det fortsatt stemmer er en annen sak. Keir Lieber and Daryl Press argumenterer i siste nummer av Foreign Affairs for at atomvåpen per se ikke er avskrekkende. Det er gjengjeldelsesevnen det kommer an på. De mener en stormakt vil kunne bruke atomvåpen til å slå ut en annen atommakts arsenal, hvis de er sikre på at de vil ødelegge alle og således unngå gjengjeldelse. Det undergraver avskrekkingens logikk og senker terskelen for faktisk bruk.

For å oppsummere, er atomvåpen altså stabiliserende – men bare hvis stormaktene er alene om å ha dem. Og bare hvis de har dem i avskrekkende mengder. Derfor er ikke-spredningsarbeidet i dag fokusert på å holde stormaktenes atomarsenaler proporsjonale på et lavest mulig nivå, samt å hindre at det blir flere atommakter

Problemet er at når pendelen nå svinger bort fra strategisk avskrekking, så svinger den i retning av taktisk bruk. USA har redusert antallet store masseødeleggende bomber og økt forskning på små, taktiske atomvåpen samt rakettskjoldteknologi. Begge deler er et tegn på at USA ikke lengre ser på atomvåpen som utelukkende defensive våpen.

Hykleri er ikke bare forbeholdt USA. Det norske oljefondet nekter å investere i selskaper som er involvert i produksjon av atomvåpen. Dette er besynderlig all den tid vi er medlemmer av NATO, en allianse hvis strategi til syvende og sist er basert på forsvar med atomvåpen.

Norge moraliserer mot våpen som vi villig nyter godene av. Som en dyrevernsaktivist i pels. Alternativet ville være å forlate NATO og bruke store penger på konvensjonelt forsvar. Forståelse av militære kapasiteters rolle i internasjonal politikk er en mangelvare i Norge. Ikke minst i debatten omkring en mulig nordisk forsvarsunion. Kollektivt forsvar mellom militært svake stater er ikke en allianse, det er en selvmordspakt.

Morten Bremer Mærli er ekspert på atomterror. I den nye boka Atomvåpen: Det du ikke vet, det du ikke vil vite viser han hvorfor faren for at atomvåpen igjen kan bli bruk er større, samtidig som at bevisstheten rundt dette er mindre. Boka bør leses av alle som bryr seg om disse spørsmålene. Men Mærli nok har tatt for mye Møllers tran når han kaller undertegnede en «kaldkrigsromantiker». Jeg har ikke skapt verden, jeg bare studerer den. Idealister ser på statsvitenskapens rolle å skape normer som politisk praksis burde bekrefte. For realister er vår rolle å skriftliggjøre politisk praksis.