Journalism

Problemet med norsk bistand

Klassekampen 26.11.09



Ved årtusenskiftet la Sverige og Danmark om bistandspolitikken. Svake resultater uroet. Det gjorde ikke Norge, som i stedet økte volumet. Vi gir i dag bistand til over hundre land gjennom flere hundre bistandsorganisasjoner på et utall forskjellige måter med et mylder av målsettinger. Resultatet er hva tilhengerne kaller en «humanitær supermakt» – og kritikerne kaller «full fart i alle retninger».

I takt med at bistandsbudsjettene har økt dramatisk, har evalueringen og følgeforskningen blitt stående på stedet hvil. Tro det eller ei: Det finnes ikke noe sammenfattende regnskap for norsk bistand eller dens resultater. Norads årvisse «resultatrapporter» har ikke skapt større klarhet. Mye adjektiver og lite tall. Om årets rapport, som lanseres 30. november, vil gjøre dette inntrykket til skamme, gjenstår å se.

Det ville vært fint om Norad denne gangen også tok opp negative effekter av norsk bistand. Mens norsk bistandsindustri har tendert til å ta æren for mer enn sin del av fremskritt i Afrika, har den vært lang mer påholden i å påta seg ansvaret for negativ utvikling. Selv når den knyttes direkte til feilslått bistand. Hvorfor mange av landene Norge har gitt mest penger, har utviklet seg til å bli diktaturer? Ingen har enda stilt spørsmålet.

Mens det norske bistandsbudsjettet siden 1999 har doblet seg i nominelle kroner, har ikke resultatene stått i forhold til innsatsen. Samlet bistand til Afrika er anslått til tre hundre og femti tusen milliarder i året. Likevel er realinntekt per innbygger i dag lavere enn den var i 1970, og mer enn 50 prosent av befolkningen – over 350 millioner mennesker – lever på mindre enn en dollar om dagen, et tall som har nesten doblet seg siden 1990.

Hvordan kom vi så galt av sted? Grunnene er mange. Mye av norsk bistandspolitikk utformes ad hoc – mer etter velmenende innfall enn noen overordnet plan. Som Poul Engberg-Pedersen, direktør i Norad sa det – «jeg er enig i at vi ofte har for ambisiøse mål, og at vi ikke har vært gode nok til å dokumentere resultatene». Han kunne gått lengre. Han kunne sagt at målsettingene som settes ofte er vage, slik at nær sagt ethvert resultat er en fremgang. Målene endres dessuten med tillits-svekkende hyppighet.

I tillegg kommer det at Norad kontrollerer pengene satt av til forskning, evaluering og informasjon. Kritiske perspektiver har, som Helge Pharo skriver i boka «The Aid Rush» – blitt møtt med «øredøvende taushet, utenomsnakk, eller rasende avsvergelser». Det viktigste er allikevel trolig at bistandslobbyen (statsmakt, organisasjonsliv og forskning) er så tett integrert, så lagspillende at ingen våger å si høyt det alle vet: Aktivitetsnivået er mye høyere enn Norge har administrative ressurser til å håndtere.

Norsk bistandspolitikk er preget av naivitet. I alle fall hvis naivitet innebærer å gang på gang anta et godt utfall når erfaring peker i motsatt retning. Store pengesummer settes i bevegelse under antagelse om at dette er en uvanlig ærlig bransje, mens data fra den svenske riksrevisjonen tyder på at bistandsbransjen er uvanlig frynsete.

Hvor mye norsk bistand som ender ofte opp i feil lommer, vites ikke. Det skorter på data. Det er afrikanerne som betaler prisen. For penger er ikke «myk» makt. De former maktstrukturer. De kan hjelpe fattige og sette hjul i sving, men de kan også avle korrupsjon, undergrave markedsmekanismer og kortslutte demokratiske prosesser. Dette hindrer framveksten av den middelklassen som driver økonomisk vekst i andre deler av verden.

I den leseverdige antologien «Missionaries, Mercenaries and Misfits» gir Rasna Warah et nedstemmende bilde av bistandseliter. Det er spesielt interessant å lese om bistandsbransjen som lever høyt på sin idealisme og utvikler levesett og oppførselsmønstre som mest av alt minner om tidligere tiders kolonialister. Kenyaneren beskriver hvordan etterfølgerne etter landets tidligere president Daniel arap Moi blir like korrupte som sine forgjengere. Slepphendte giverland gjør det ganske enkelt innbringende å la seg korrumpere.

Norge har mye å skamme seg over. Hvem kan glemme Ugandas president Musevenis nyinnkjøp av et privatfly til 335 millioner kroner? Eller milliardunderslagene i Fatah? Eller nå nylig, da Norge foran alle andre bistandsgivere var sist ut og først inn med bistand til Mugabes Zimbabwe – og hva var det egentlig som skjedde i Sør Sudan i 2009? Norge er bemerkelsesverdig mindre åpne om misbruk enn andre giverland.

Mangelen på etterprøvbare resultater skaper behov for den slags arbeid som Norads «resultatrapport» var ment å være et eksempel på. Kan hende vil Norad på mandag legge fram sammenfattende tallmateriale over hvor den norske bistanden går, hvor mye som ender opp hvor og hvilke resultater den avstedkommer. Hvis ikke, vil dette ytterligere forsterke inntrykket av et direktorat som har mistet oversikten.

Det trengs et grunnleggende bokettersyn av norsk bistand. Hvis ikke Norad makter å holde orden i regnskapet, bør Stortinget sette noen andre på oppgaven
Asle Toje