Journalism

'«Sannheten svir»'

Aftenposten 10.12-2009.

Norads sjef Poul Engberg-Pedersen tar til motmæle mot min kritikk av Norads «Resultatrapport». Han bruker en stil som er nyvinnende for en leder i statsapparatet. Det er for eksempel at djervt grep, dette å utsette meg for akkurat den samme kritikk som jeg har rettet mot Norads rapport – all den tid jeg er en person og ikke et offentlig saksdokument. Engberg-Pedersen gjør flere tapre utfall. Han avviser med bravur kritikk som jeg ikke har kommet med – men han overser de sentrale innvendingene. Norad-direktøren burde dempe seg litt. Slik han fremstår, virker det som at all kritikk kommer av enten kunnskapsløshet, vrang vilje eller en kombinasjon av de to. Før han legger i vei finner han det tryggest å degradere meg til en «skribent» - ikke forsker. Det er et vanlig grep fra bistandsindustrien – dette å nedvurdere kritikere. Det er en del av hva Eyolf Jul-Larsen, og Astri Suhrke, seniorforskere ved Chr. Michelsens Institutt nylig kalte «Den ’umoralske’ bistandskritikken». Siden så få forskere tar belastningen med å åpent kritisere Norad, får vi som gjør det være standhaftige. Naturligvis hadde jeg gjerne villet gi Norad bedre skussmål, men da må de levere en bedre resultatrapport. Byråkratiets oppgave er å skaffe til veie etterprøvbar informasjon, ikke ulne metaforer. Jeg kan forstå Noradsjefen har vanskelig for å svelge en så kritisk vurdering. Det eneste jeg kan si et hadde Norad lyttet til tidligere signaler så hadde de unngått dette. Det kan være grunn til å spørre om vi her ser en etat som etter et tiår med kolossal budsjettvekst, stadig endrede målsetninger – ganske enkelt har mistet oversikten? Jeg tror de fleste som har fulgt norsk bistand over de senere år har en formening om hva svaret på dette spørsmålet er.