Journalism

Nytt ar, nye muligheter

KLASSEKAMPEN 25.12.2008

Klassekampen ringte og spurte om hva jeg mener har preet 2000-tallet i internasjonal politikk og hvilke trender vi bør følge i årene som kommer. Her er mitt svar.

1. Mange tok slutten på den kalde krigen som idealistenes «seier» over realistene. 1990-tallet så en omlegging hvor bistand og fredsarbeid gikk fra å være tilføyelser til å bli bærebjelker i norsk utenrikspolitikk.

Norge skulle lede fram mot en ny verdensorden. Snakk om nasjonale interesser ble utidig. De norske statsidealistene var ikke så opptatt av hvordan verden faktisk er, heller av hvordan den burde være. Tanken fikk vokse fritt i et intellektuelt klima hvor kritisk sans er blitt tatt som et tegn på manglende empati, hjulpet av maktukritiske medier og gruppetenkning i akademia. Resultatet var at norsk utenrikspolitikk ble omformet som om en optimistisk framtid allerede var her. 2000-tallet har vist at forutsetningene som idealistene baserte sine analyser på var feilaktige. Nasjonalstaten er ikke i ferd med å avlide, og verden er ikke i ferd med å bli et sosialdemokrati i stor skala. EU og FN har ikke blitt en arena der verdens stater slår sammen sin makt og sine ambisjoner.

Entusiasmen for integreringsprosjektet er svekket. Den unilaterale verdensordenen med USA alene på topp er i ferd med å avløses av en multipolar orden. Institusjonalisert idealisme utfordres av opportunistisk realpolitikk. I dag virker engasjementspolitikken utdatert og ikke så rent lite naiv. Ingen snakker lenger om Norge som en «humanitær stormakt». Tvert om har nye realistisk-klingende merkelapper blitt satt på engasjementspolitikken av den skoleflinke utenriksminister Jonas Gahr Støre.

2. Det avgjørende spørsmålet for Norge vil være om den nye multipolare verdensordenen vil være kooperativ eller ikke. Hvis multipolariteten vil fungere som en unipolaritet minus amerikansk arroganse, vil det favorisere Norge. Men hvis USA trekker tilbake sine sikkerhetsgarantier og det blir usikkerhet omkring grensene i Europa, så vil Norge på 2010-tallet få betale prisen for kortsiktig idealisme. Norge har latt båndene til USA, vår hovedallierte, forfalle, samtidig som vi har latt forsvaret svekkes. Uten medlemskap i EU, og uten noen beskytter i Europa, vil Norge kunne presses i nord av russerne og i sør av EU.