Journalism

En humanitar stormakt krysser sitt spor

Norges forsvar, Nr 5 - 2009

Publisert i oktoberutgaven av magazinet Norges Forsvar.

De foretrukne norske maktmidlene - engasjement og penger vil fordampe som virkemiddel i den nye verden multipolare verden, mener Asle Toje.

Ser vi tilbake på de to siste tiårene, er det slående i hvilken grad Sovjets kollaps og Amerikas vilje til å være verdenspoliti, åpnet spillerommet for norsk utenrikspolitikk. Resultatet var «engasjementspolitikken». Den har kommet i tre bølger under slagordene «Humanitær stormakt», «Fredsnasjonen» og den som nå skyller over oss – ”Miljøforegangslandet”.

Noe forenklet har enhver stats utenrikspolitikk følgende fire overordnede målsetninger: sikre statens sikkerhet, selvstendighet, velferd og prestisje. I Norge er den kanskje viktigste trenden over de to siste tiårene at prestisje (omdømme) har erstattet sikkerhet i utenrikspolitikkens høysete. Forvitringen av forsvaret er den mest iøynefallende indikatoren på dette.

Globalt engasjement

Slutten på den kalde krigen ga i noen år et uvanlig mildt sikkerhetspolitisk klima. Det er flere tenkelige grunner til at Norge brukte «mulighetsvinduet» til globalt engasjement. Misjonerende idealisme er ikke noe nytt fenomen her til lands. Det å rette protestantisk misjonsimpuls og sosialistisk internasjonalisme utad, har også tjent husfreden. Norge ser, i likhet med USA, på seg selv som en legemliggjøring av universelle verdier. Vi tar det for gitt at andre land kan, vil og bør bli mer som oss. De foretrukne norske maktmidlene er engasjement og penger.

Og det er store beløp som settes i omløp. I 2009 var bistandsbudsjettet alene på 26,2 milliarder kroner, mer enn mange lands samlede BNP. Det er verdt å nevne at engasjementspolitikken er blitt trappet opp uavhengig av faktiske resultater. Dette kommer av at den ikke motiveres av mål–middel-tankegang, men av troen på at handlingen er viktig i seg selv. Det er viktig å hjelpe, selv om det ikke hjelper. ’Gode’ saker antas å være gjensidig forsterkende. Det tas, for eksempel, som gitt at kvinnerettet bistand hjelper miljøet og skaper fred. Men det har inntil nylig vært lite vilje til kritisk å teste disse dogmene.
Solnedgang over Niger-elven.

Moralsk stormakt
Norge anser seg selv som spesielt egnet til å løse problemer i global skala i kraft av internasjonalt sinnelag og betalingsvilje. Geir Lundestad påpekte alt på 1980-tallet at USA og Norge deler tanken om å være noe mer enn andre stater, at vi har en «manifest destiny”. Norges skjebne var å lede an mot en bedre verden – definert i takt med løpende politisk dagosorden i Norge. I denne sammenheng har forskningsinstituttet Prio spilt noe av den samme rollen som Project for the New American Century (Neokonservativ tenketank) gjorde for å gi intellektuell ryggdekning for Bush-administrasjonens utenrikspolitiske aktivisme.

Tanken om Norge som en slagsstormakt er å finne i Jan Egelands bok fra 1985 (Ap-politiker, generalsekretær i Røde Kors, tidligere visegeneralsekretær i FN og nåværende direktør ved NUPI.) I boken Impotent Superpower – Potent Small State, argumenterte han for at småstater er særlig egnet til idealpolitikk, og at det er i deres interesse å vie seg til slikt. Tanken om Norge som ’humanitær stormakt’ er overdrevet, kan hende, men har allikevel en kime av sannhet. Norge fikk mer makt og rykket virkelig opp en maktdivisjon: Fra småstat til mellommakt.

Mye ressurser
Dette ble oppnådd gjennom å rette uforholdsmessig mye av utenrikspolitiske ressurser mot prestisjemålsetninger. Osloprosessen for Palestinsk selvstyre, statsbygging i Sør-Sudan og klasebombeavtalen er eksempler på en lang rekke av initiativer som har hatt som mål å heve Norges omdømme på den internasjonale scenen. Hvorvidt dette har lyktes, er usikkert. Det viste seg at både de som mente at Norge er ”rikt og ekkelt” (Erik Solheims ord), og de som ser på Norge som en stormakt tok feil. En internasjonal undersøkelse fra 2007 viste at omverdenen ikke er like opptatt av Norges rolle i verden som det vi nordmenn er det.

Imageproblem
I den senere tid har stadig flere stilt spørsmålstegn ved klokskapen i det norske utenrikspolitiske prosjektet. Engasjementspolitikken med andre ord fått et imageproblem. Over tid har det festnet seg et inntrykk av at resultatene ikke står i forhold til innsatsen. På 2000-tallet har fokus i økende grad blitt rettet mot resultatene av engasjementspolitikken. Fredsprosessene ligger for det meste i grus og bistand har skapt lite bærekraftig utvikling.

Interessant nok har ikke de manglende resultatene svekket troen på bistand som middel. I stedet har målene for hva bistand skal oppnå, blitt utvidet i svimlende tempo. Bare under sittende minister har hovedmålsetningen blitt lagt om fra å redde verden fra fattigdom, til å likestille kvinner, til å styrke middelklassen og redde miljøet.

Jerntriangel
Grunnen til at det har tatt å lang tid før disse åpenbare innvendingene har nådd offentligheten er, i følge Terje Tvedt, at statsbyråkrati, forskningsinstituttene og sivilsamfunnet har knyttet seg sammen i en korporativ struktur preget av innforståtthet. De tre har funnet sammen i kravet om budsjettøkning, uavhengig av resultater. Resultatet er at Norge bruker nesten like mye penger på bistand (anslagsvis 1,2 prosent av BNI anno 2010) som på forsvar (1,3 prosent av BNI anno 2009).

Sidene i trianglet utgjør dessuten en sammenhengende karrierestige hvor en gitt person snart sitter på den ene siden av bordet, snart på den andre. Det er problematisk at tidligere norske politikere forsetter sine karrierer i organisasjoner som de har latt statsmidlene regne ned over.

Idealpolitisk
Grunnen til at Norge på tross av manglende måloppnåelse har fortsatt engasjementspolitikken har trolig å gjøre med en implisitt antagelse om at idealpolitisk prestisje kan veksles inn i interessepolitisk valuta. At Norges handlingsrom økes gjennom å ha en uforholdmessig høy utenrikspolitisk profil.

Men stemmer nå egentlig dette? Mens engasjementspolitikken har begunstiget operatørene, er relevansen for Norges interesser langt mer usikker. Man kan spørre: Er det virkelig klokt gang på gang komme i konflikt med vår nærmeste allierte? Er norske soldater i Tsjad et alternativ til norske soldater i Nord-Norge? Det er ikke åpenbart at prestisje kan veksles om i sikkerhet, velstand eller autonomi. Antagelsen om at idealisme omformes til «ekte» nasjonale interesser har ikke blitt kritisk testet.

Norsk sikkerhet
Norges utenrikspolitiske slik det kommer til uttrykk, i St.meld. nr. 15 (2008-2009. Interesser, ansvar og muligheter – hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk) befatter seg med dette spørsmålet. Her understrekes det at Norge har kompetanse og ressurser til «å gjøre en forskjell», og at Norge derfor har en «etisk plikt til å stille opp». Samtidig understrekes det at det globale engasjementet ikke skal gå på bekostning av norske interesser i de nære områdene.

Dette kan synes tilforlatelig helt til det viser det seg at dette er koblet med en konstruktivistisk antagelse om at «utvidede egeninteresser» ikke «reserveres for materielle størrelser. Idealer er også interesser. Slik rettferdiggjøres for eksempel at Norge kvitter seg med klasevåpen og landminer, selv om ensidig avrustning svekker Norge militært og øker avhengigheten av USA.

Ny språkdrakt
Det siste årets forsøk på å kle opp engasjementspolitikken i realismens språkdrakt, bunner i en gryende erkjennelse av at «idealisme som realpolitisk nødvendighet» er et regnestykke som ikke går opp.

Engasjementspolitikkens relevans for norske interesser i snever forstand er høyst uklar. Det samme kan sies om tanken om at det internasjonale systemet er i ferd med å svekkes og at Norge derfor må bygge opp det internasjonale systemet. Resonnementet bygger på en grunnleggende nivåfeil. Norge er ikke – slik Egeland hevder – en stormakt, vi er en småstat. Norge kan ikke hindre det internasjonale system i å gå i stykker like lite som vi kan rive det ned.

Under sitt besøk i Oslo gav president Obama et komplement til Norge og sa at landet ”bokset over sin egen vektklasse». Det er grunn til å spørre om dette vil kunne fortsette. Normene som Norge har investert så mye i har en tendens til å fordampe når stormakter kommer i bevegelse. En ny verdensorden med flere maktsentra vil trolig kreve mer av mellommaktene enn hva Norge har å gi. Stadig oftere synes Norge å bli vist på gangen, bare for å bli kalt inn når regningen skal betales. Den gryende erkjennelsen fanges kanskje best i at Jonas Gahr Støre i en kronikk i Aftenposten klynger seg til «Håp – tross alt!».

Dessverre er nok ikke håpefullhet noen god utenrikspolitisk doktrine. Noen av de verste feilgrepene i norsk utenrikspolitikk har inntruffet når gode intensjoner har blitt koblet til manglende virkelighetsforankring og har resultert i sammenbrudd som ender med å avføde nettopp det den norske politikken var ment å avverge. Tenk 9. april. Det er fristende å sitere tilbake til Utenriksministeren en verselinje fra P. B. Shelleys dikt «Prometheus Unbound»:

- hope, till hope creates, from its own wreck the thing it contemplates